Det Galtung sier her burde være pensum for såvel Erik Solheim som alle offentlige og private bistandsorganisasjoner. I den menneskelige psyke er det nemlig stor forskjell på hvordan man forholder seg til ting man passivt får forært og det man selv bidrar til å bygge opp. Det tror jeg er noe de fleste av oss er villlige til å erkjenne. Jeg har i en tidlige blog vært inne på at det kan være bedre og redde 100 folk fullt og helt enn 10.000 mennesker stykkevis og delt. Fordi det å nesten bli reddet ofte er det samme som ikke å bli reddet i det hele tatt. At du nesten reddet et menneske fra å drukne betyr at uansett hvor hardt du prøvde druknet den du forsøkte å redde. Absolutt krisehjelp er selvfølgelig noe annet, men ønsker man å bidra til å bygge en fremtid så tror jeg Johan Galtungs enkle oppskrift er den eneste som gir et ønsket resultat.
Igjen faller øynene på ovnens glødende inferno. Det er fred og ro i stuen og noen bøssebærere tror jeg ikke gidder å ta veien hit opp i skogen. Flyktningehjelpen er en god sak så noen kroner skal de nok likevel få av meg.
Penger gjør i det hele tatt mye med menneskenes oppførsel. Noen mangler dem totalt og gjør hva som helst for å få tak i midler til å fø familien. Noen kan ikke få nok og bruker de utroligste metoder for å skaffe seg det de ønsker. Nå er han på jakt etter landets stigende antall millionærer og finansmatadorer tenker du, men nei, ikke denne gangen. Denne gangen handler det om en liten hagegnom av en biskopsønn som rundlurte sin noe naive mor og hennes nære venninner. Hvorfor? Fordi han ville bo på luksushoteller og kjenne spenningen ved spill på nettet og i kasinoer.
Det begynte med spill på Oddsen og annet hos Norsk Tipping for Bjarte Baasland. Og han hadde suksess. Han var flink og vant penger. For de fleste av oss ville dette vært økonomisk lykke. Vi som opplever en viss glede ved å vinne en 50-lapp i Lotto. Dessverre ikke for biskopsønnen. Han ville som Askeladden ut i verden for å vinne halve kongeriket. Prinsessa var det kanskje ikke så farlig med. Hva gjør man så? Man melder hjem og forteller at nystartet business i utlandet går så det suser og nå trenger kapitalinnsprøytning. Ikke bare en gang, men flere. Biskopsønnen er administrerende direktør i navnet, men langt fra i gavnet. Selv om han i sannhet bor som én. Luksushoteller i ukesvis var manéren. Businessen skjedde ved spillebord og på internet. Helt til vår lille Askeladd måtte innse at snipp, snapp, snute så var eventyret ute.
Hjemme ventet onkel politi, en far som måtte gå fra kappe og krave og en mor som ganske selvforskylt var havnet i venners unåde. Vår lille eventyrer blir dømt for svindel og kan se frem til noen år ormegården. Men det godtar ikke guttepjokken. Han var blitt lurt opp i stry av spillselskapene, dessuten var han syk. Han forsto ikke alvoret i det han hadde begått. Det var en psykisk brist. Så han anker og han ønsker å stille det australske bettingselskapet for retten i Norge. Den retten blir han tilkjent og der står saken nå.
Det jeg spør meg selv om er følgende: Skal påståtte psykiske brister være nok til at en forbyter blir frikjent. Ja, i enkelte tilfeller skal det være det. Da tenker jeg på enkelte drapssaker hvor den dømtes psykiske helse i gjerningsøyeblikket har blitt grundig kartlagt. Da kan drapsmannen dømmes til psykiatrisk behandling i trygge omgivelser. Trygge for vedkommende og trygge for samfunnet. Om vedkommende skal gjennomføre en restsoning etter behandling er et spøsmål jeg ikke vil ta stilling til her.
Når det derimot gjelder vinningsforbrytelser og en rekke voldforbrytelser er jeg ikke i tvil. Gjerningsmannen skal dømmes. Ellers ville vi fått mange snodige resultater. Blind vold i fylla ville ikke kunne dømmer fordi gjerningsmannen var beruset og ikke ved sine fulle fem.
De fleste av oss er utstyrt med en ballast bestående av etikk og moral. Vi vet at vi ikke skal slå, stjele eller drepe. Vi vet det er galt og at det går utover noen. Når vi likevel velger å trosse denne kunnskapen vet vi også at vi har begitt oss ut på farlige veier som kan ende med påtale og straff. Likevel er mange villige til å ta sjansen. Om noen visste dette så må det ha vært biskoppjokken. Det var gøy, det var spennende og han fikk blande seg med de rike og berømte, men som kjent; etter den søte kløe kommer den sure svie. Hadde Bjarte hatt en smule selvrespekt hadde han sagr det rett ut: Unnskyld alle sammen jeg har lurt dere og vil ta konsekvensen av ugjerningen. Etter straffen kunne han muligens gått videre med hodet i hverfall litt høyere. Pappaen kan nok fortelle ham litt om det.
Ovnen er også kravstor og nå vil den ha ved igjen, men den utgir seg heldigvis ikke for å være noe annet enn en ovn. Jeg fyller på og snart rumler det godt i ovnsmagen. Djeveløyet gløder igjen og til tross for mitt verbale samvær med biskopsønnen og det faktum at maleriet av min farfar, prosten, henger der på veggen føler jeg for litt mer sakral stemning og tenner et stearinlys. Akkurat som de gjør i kirken på søndag. En annen ting som skjer på søndager er fotballkamper. Og her i skjæringspunktet mellom kirke og fotball bryter en annen geistlig inn i tankebanene. En liten prestepjokk denne gangen. En liten prestepjokk som får kjerka si besunget på alle favorittlagets hjemmekamper. En liten prestepjokk som har problemer med å skille mellom det verdslige og det sakrale. I allefall hadde han det da han forrettet fotballklubben Lyns begravelse for åpen eter og på den måten tråkket på en rekke sørgende Lynfans. En vanlig Vålerengasupporter kunne ha gjordt det samme uten at noen hadde løftet på et øyebryn. Det hadde vel nærmest vært forventet. Men når Einar Gelius gjør det så er det ikke lenger en supporter, men en prest i den kongelige, allminnelige, norske kjerke. Når Gelius tidligere har detatt i dansekonkurranser og vært dommer i skjønnhetskonkurranser har han bare vært Einar. I allefall så lenge han ikke dømte noen til evig fortapelse, men når han opptrer på radio og forretter så er han prest. Det burde han forstå.
Nå har den selvsamme presten utkommet med en bok om kirke og sex. Her har han personlig tolket, eller ifølge mange av kirkens folk, feiltolket en rekke bibelsteder for å vise at bibelen allmengjør seksualitet og åpner for de fleste varianter. Dette krydrer han selv med sine egne erfaringer som nok beveger seg et stykke fra misjonærstillingen. Jeg har ikke lest boken og kommer heller ikke til å gjøre det. Til det finnes det alt for mye glitrende erotisk litteratur skrevet av glimrende forfattere. De er tydelig at herr Gelius har hatt et brennende ønske om å uttrykke seg erotisk og har valgt å bruke bibelsitater som et vikarierende motiv. Kunne han ikke heller vært litt modig å gitt ut boka: "Slik puler en prest!". Det hadde vel sagt nettopp det han ønsker. Nemlig at herrens tro tjenere også driver med slikt. Bortsett fra i den katolske kirke da. Der hersker sølibatet slik at presteskapet må nøye seg med å forgripe seg på uskyldige korgutter. Det kunne Gelius ha skrevet om det. Gjordt sin reaserch og presentert en skikkelig brannbulle over pavens unnfallenhet i disse sakene.
Vel, nå har Vålerengen sikret seg sølv i årets serie og vi kan alle sette oss tilbake og vente på at høymesser og lovsanger toner fra Vålerengen kirke. Hvor mange av Klanens medlemmer som kjenner sin besøkelsestid gjenstår å se.
I ovnen har intensiteten avtatt. Kaskje jeg skal sørge for at den gløder skikkelig igjen? Uansett blir det sakrale innholdet denne kvelden begrenset til et aldri så lite glass altervin. Jeg håper du bærer over med det!
En strålende aften ønskes her oppe fra Krokskogen!
Atle
