Fra våren i min ungdoms vår

Når jeg tenker tilbake på 
min barndom er det ofte 
minner fra våren som dukker opp. Jeg tror det gjelder mange av oss nordboere at minner fra tiden da en lang vinter med kulde, sne og ikke minst mørke måtte gi tapt for lyset og alt livet i naturen, sitter spikret. Først og fremst husker jeg da mor sa at det var tid for å besøke skomaker Ringvoll, som holdt til i nærheten. Da handlet det om vårens innkjøp for min del. Nye fotballstøvler! Misforstå ikke, her snakker vi ikke om spesialtilpasset utstyr for for skru og presisjonspasninger a la Beckham. Nei, her snakker vi om en type videreutviklete turnsko med knotter under som den liten pode løp rundt med hele sommeren til knottene utpå høsten var så flate og jevnet med sålen at de måtte gå i sin grav og vente på å bli reinkarnert hos skomaker Ringvoll neste vår. Disse satt på beina fra sein vår til tidlig høst, om det handlet om fotball eller ei. Jeg husker at de første parene jeg fikk var sorte med striper og av merket Viking. Siden kom de gulhvite og blå som het Romika. De var litt kjipere og hadde lavere knotter. Dette var nemlig viktig for små gutter som økte høyden betraktelig gjennom påføring av knottesko. Det morsomme var jo at vi kompenserte knottenes slitasje med egen vekst gjennom vår, sommer og tidlig høst.

Jeg hadde en hemmelighet på denne tiden. Rett ved barndomshjemmet var det en liten skog. En liten lund med trær ville vi vel kalt den idag. Denne skogen lå i solhellinga og her odlet jeg mine blåveiser. Jeg visste hvor de første kunne komme og lettet forsiktig på vissent løv for å la solen slippe skikkelig til. Resultatet var at jeg i flere år var den første som kunne stille opp i Budstikkas redaksjon med en utsprunget blåveis. Av det fulgte bilde i avisen og lokal oppmerksomhet i et par dager. Dette lille skogstykket mellom veiene kalte vi Oddvarskogen etter eierens yngste sønn. Plutselig en dag var den inngjerdet, og på gjerdet var det hengt små lapper med beskjed om at blåveisen var fredet. Noen år senere, da den tidlige puberten startet sine herjinger trådte jeg over gjerdet sammen med en jevnaldrende nabo ved navn Solveig. Så for å gjøre en historie kort så plukket jeg aldri mer blåveis. Men jeg plukket Solveigs.

Like erotisk tror jeg forventningene og forholdet til min første tohjulssykkel var. Jeg hadde spart lenge og jeg ønsket meg mest av alt en 18-tommers DBS med speedwaystyre. Det gjorde ikke min far. Han mente at en 22-tommer var ideelt fordi den kunne jeg vokse med. Det argumentet hadde jeg liten forståelse for, men måtte nesten gi tapt for overmakta. Det endte med en 20-tommer med 3 gir, men med vanlig styre. Naboen vår jobbet på Oslo Sportslager og kunne skaffe svært gode prosenter på senhøsten når sykkelsesongen ebbet ut. Jeg glemmer aldri da vi kom inn i utstillingslokalet. Jeg tror at om jeg idag hadde blitt invitert inn i lokalene til Lamborghini, Rolls Royce eller Aston Martin hadde følelsen vært den samme. Der sto de, syklene, på rekke og rad. Det blinket i krom og duftet av kjedeolje. Forseggjordte kjedekasser sloss om oppmerksomheten med de lange beholderne for pumpe og lappesaker som hang under bagasjebrettet. Hvilken overflod, hvilken mekanisk ødselhet! Så ble jeg nærmest leid frem til min sykkel. 20-tommeren. En Maserati-Bugatti- Rolls-Jaguar-DBS. Å, hvilken lykke!

Så sto den der på gutterommet og ventet på vår. Og gutten ventet nok enda mer. Så en dag gjorde jeg noe virkelig ulovlig for første gang i mitt liv! Ute var veien fremdeles vinterlig, men i hjulsporene var det bart. Far var på jobb, mor var på jobb og det var sol. Ut trillet jeg den nye sykkelen. Den var stor og jeg var liten så jeg måtte sykle med beinet under stanga. Og det på et tynt spor bortetter veien. Det gikk dårlig. Jeg kælva stadig vekk og gikk på trynet i snesørpa. Så kom redselen snikende. Ville far se at sykkelen hadde vært ute? Jeg kan love at aldri har en sykkel blitt vasker og pusset så grundig som min ble den ettermiddagen på gutterommet.

Nesten like sterkt som nye fotballstøvler og ny sykkel er nok opplevelsen av den første dagen med korte bukser. Den er så sterk at jeg føler litt på den første gang jeg ifører meg korte benklær den dag i dag. Etter en lang vinter hvor jeg hadde vært ballet inn i det vi dengang kalte dynejakke og med botfors på beina og med strekkbukser og med sjakkbrettstrikket lue på toppen, ble jeg frigjordt. Nå handlet det plutselig om kortbukser og de før omtalte fotballstøvlene. Den første turen ut var, slik jeg nå erindrer det, nesten erotisk. Den svale, til tider kjølige, luften som smøg seg rundt tynne, vinterbleke bein. Forskjellen mellom varmen i solen og kjøligheten i skyggen, vinden som kilte når jeg løp og den vanvittige følelsen av frihet det ga. Jo, det var herlig. Og det var et vårminne. De er det flere av, men det er en annen historie.

Vårlig hilsen fra skauen
Atle

Den heile sanning kan ingen Eia!

Det har stormet rundt Hjernevaskprogrammene til Harald Eia. Anklagene om kryssklipping og feilsitering har haglet sammen med diskreditering av forskere i begge leire. En rekke forskere er blodig fornærmet og avstanden mellom arv og miljø har sjelden vært større. Så hva er det egentlig konflikten handler om?


Jeg tror dette i hovedsak handler om forskjellen på hva man virkelig ser og hva man ønsker å se. Eller gapet mellom hva man dokumentert vet og hva man egentlig ikke har noe svar på. En ting er helt sikkert: Hele debatten har blitt mer politisk og sosialfilosofisk en mannjevning mellom forskere og forskningsfelter. Dermed er muligheten for å få noe svar totalt ødelagt.


Jeg tror kanskje den politiske agendaen er den som ødelegger mest. Det er ingen tvil om at 68-generasjonen har vært flink til å finne arbeid som sosionomer, samfunnsforskere og kjønnsforskere. Med seg har de tatt en overordnet filosofi om at alt som dreier seg om kjønn og seksualitet kun har med miljø å gjøre. Hvorfor sier de det? Det handler om kvinnefrigjøring og likestilling. En problematikk som slo ut i full blomst da disse forskerne var studenter. Og kvinnekampen var og er viktig. Ikke tro at jeg mener noe annet. I denne kampen som har likhet mellom kjønnene som mål var det viktig å kunne vise at oppvekst i et tradisjonelt, gammelmodig miljø skapte kvinner etter tradisjonelle former. Dermed var det mulig å rette på dette gjennom å endre foreldres innstilling til barneoppdragelse og kvinnesyn. Ingenting var altså typisk kvinnelig, det var bare noe oppvekstmiljøet skapte. Vi var med andre ord helt like fra fødselen av, men ble formet i ulike retninger. Det er nok et stykke på vei riktig, Likevel er det mange som etter tiden har spurt seg selv om vi likevel kan ha noen genetiske disposisjoner som innvirker på vår utvikling og vår posisjon i kjønns-og samfunnsbildet.


Vi mennesker utgjør den øverste kvisten på evolusjonstreet. Under oss finner du pattedyr, amfibier, innsekter og helt nederst ved roten encellede skapninger. Ingen av gruppene under oss har et utviklet språk og langt fra noe samfunn som avkrever en type filosofi. De blir født med et sett gener og et sett nedarvede instinkter. Resten tilegner de seg gjennom å herme etter flokken. Likevel finnes det eksemplarer som avviker fra normen også i disse gruppene. Dette er neppe noe de gjør fordi barneoppdragelsen har sendt dem i en annerledes retning. Så kanskje de har en annerledes genetisk sammensetning. Jeg vet ikke, men det er lov å spørre.


Jeg merker meg at en del av de intervjuede forskerne har en tendens til å si: Spiller det noen rolle? Har det egentlig noe å si? Er det ikke fullstendig uinteressant? Jo, fra et politisk/filosofisk ståsted er det kanskje det. Disse forskerne er kanskje ikke så interessert i å finne svar som sier at ikke alt kan rettes inn gjennom oppvekstmiljø. Dessuten mener de i sitt stille sinn at biologisk forskning lukter av Mengele og nazisme. Det strider mot deres forskeretikk og livssyn. Hva så med et samfunn der alle kan programeres gjennom oppveksten til å bli akkurat slik despotiske herskere ønsker. Er det mindre farlig og er det mindre nazistisk?


Personlig tror jeg svaret ligger i det enkle uttrykket: Arv og miljø. Noe er vi disponert for og noe lærer vi gjennom vårt oppvekstmiljø. Hva som stammer hvorfra får våre forskere finne ut av og det kunne de nok på sikt om de hadde kastet av seg endel fordommer og begynt å samarbeide. Det er jo nettopp det som er forskning: Mangel på angst og fordommer.


Vi mennesker har en egen evne til å tilpasse både andre mennesker og store spørsmål til vårt ønske om hvordan verden skal være. Vi kan unnskylde overgrep om de passer vår agenda og vi plasserer mennesker i bås basert på ytterst mangelfull kunnskap om den det gjelder. Hadde vi greid å grave oss ut av dogmene, de politiske filosofiene og forutinntattheten kunne vi kanskje møtt viktige sørsmål med et mer åpent sinn og gjennom det funnet spennende svar. Jeg har alså ikke disse svarene, men jeg har lov til å spørre. Det samme gjelder Harald Eia og han skal ha takk for at han tør!


Mange hilsener fra skogen
hvor det genetiske mangfoldet omgir meg på alle kanter.


Atle

Er det feil å være norsk i Norge?

Like sikkert som våren og Grunnlovsdagen nærmer seg kommer også debatten om flaggbruken i søttendemaitoget. Heftigst ute er invandrerorganisasjoner som mener det nærmest er rasistisk at bare norske og samiske flagg skal benyttes i togene. Hvorfor det? Hvordan blir norske tradisjoner og norsk kultur rasistisk bare fordi den er norsk?


La oss se litt bakover i tiden. Dagen vi feirer den 17. mai har sin bakrunn i at Eidsvollsmennene oppnådde enighet om Norges første, selvstendige grunnlov etter flere hundre års danskestyre og fremdeles skulle det gå 80 år før Norge ble en selvstendig stat. Dette var en begivenhet det fremdeles er verd å feire i vårt langstrakte land. Så skjer altsådet fantastiske at mennesker med Henrik Wergeland i spissen arrangerte de første barnetogene. For oss i Norge er dette blitt symbolet på Grunnlovsdagen. Tusener på tusener av barn med flagg, hornorkester, sang og latter. Tar man turen til en del andre lands nasjonaldager blir vi møtt med militærparader, våpeneksponeringer og tunge politiske manifestasjoner. Det skaper en ganske annen ramme en glade barn. Så er det vel heller ikke så rart at turister blir så begeistret for denne spesielle dagen.


Ca 150 år etter at de stolte herrer reiste hjem fra Eidsvoll startet innvandringen til Norge. Først som arbeidsinnvandring og den kom i hovedsak fra Pakistan. Dette er en innvandring vi alle bør være glade for at skjedde. For at våre nye landsmenn dekket et enormt behov for arbeidskraft er hevet over enhver tvil. Senere økte det på med flyktninger og asylsøkere. Mange har funnet verdifull trygghet her i landet og det skal vi også være glade for. Asylpolitikken skal jeg ellers la ligge i fred her.


I mange år har nye landsmenn deltatt i 17. mai feiringen på lik linje med andre nordmenn. De har vaiet sine norske flagg, de har deltatt i barnetog, hatt det moro i leker og spist is og pølser så små mager har struttet. Det har vært kjempefint. Jeg husker 17. mai lekene på Ramstad skole for endel år siden. Etter en mager innhøstning på lykkehjulet bøe jeg sittende ved et bord hvor det også satt en familie fra Pakistan og en fra India. To nasjoner som ikke har den vennligste historie å se tilbake på. Men her på idrettsplassen på Ramstad vat det lutter vennlighet og glede. Alle hadde sine nasjonale drakter på seg og alle hadde norske flagg. Jeg husker jeg tenkte at dette er jo nettopp et symbol på disse menneskenes situasjon. De bærer på seg sitt fødelands kultur og tradisjon samtidig som de hedrer sitt nye hjemland gjennom flaggbruken. At det i tillegg var vakkert med en gyllen sari og et norsk flagg er hevet over enhver tvil. Slik var det og slik burde det fortsatt vært.


17. mai er noe av det norskeste vi har. Det er vel bare språket som er enda mer nasjonalt for å si det slik. Likevel har jeg tilgode å høre at landet bør ha flere språk og at skolene burde undervise i alle de språkformer som er representert i Norge. Herr Ali Lindstad kommer vel snart med et forslag. Noen er mer katolske enn paven.


Så hører jeg ropene fra enkelte innvandergrupper: Er ikke dette vår nasjonaldag også? Selvfølgelig er det det. Alle som ser Norge som sitt hjemland er hjertlig velkommen til å delta i 17. mai feiringen på lik linje, og siden det er Norge vi feirer så følger vi tradisjonene og benytter de norske fargene. Ingen krever at alle i tillegg må gå i bunad. Nordmenn som var innvandrere i USA feiret 4. juli med amerikanske flagg og amerikanske skikker, men de feiret også 17. mai i norsk ånd. Akkurat det samme kan våre nye landsmenn gjøre. Folk med opprinnelse i Pakistan, India, Afghanistan, Sverige eller Sudan har selvfølgelig full frihet til å feire sine nasjonaldager her i landet. Om de lager opptog eller andre arrangementer så er det positivt.


Det finnes en god del mennesker her i landet som hele tiden fremelsker det multikulturelle samfunn. En smeltediegel hvor gamle tradisjoner blir hivd på havet og hvor vi ender opp med et grått minste felles multiplum. Jeg ønsker ikke det. Jeg tror at alle nasjoner har behov for særpreg. Det er nettopp det som gjør det til en nasjon. I en slik nasjon skal det være plass for folk som kommer fra andre kulturer, men vi skal ikke endre vår kultur for å tilpasse oss alt det nye. Det er en umulighet. Opprinnelsesnasjonene er for forskjellige og skulle de enes ville det bare blitt en håpløs graut.Nei, la oss respektere at alle som kommer til Norge har sin kultur, sin religion og sine tradisjoner og la dem få praktisere dem. Akkurat som Norge i langt over 100 år har praktisert sin grunnlovsdag.


Så la oss stryke det norske flagg til 17. mai og la oss bruke det som et symbol på likhet og frihet innenfor de norske rammene. Og vær så vennlig å ikke kalle meg rasist fordi jeg mener det. Det er jeg nemlig ikke.


Riktig god 17. maifeiring til dere alle.
Min skjer her oppe på skauen hvor det ikke er antydning til noe tog.


Atle