Siste! Regjeringen avlyser sommeren!

Det meldes idag fra informert hold på Stortinget at den rødgrønne regjering etter omfattende drøftinger har kommet frem til at sommeren 2010 avlyses. For å fylle det tomrommet som oppstår har regjeringen gått inn for en løsning der både vår og høst blir tilgodesett med likelydende andeler av den nå tapte sommer. Det vil si at vinteren får hovedandelen mens det blir en svært kort og kald vår og en ditto høst. Grunnene til denne avlysningen av nordmennenes kanskje mest populære årstid skal ha mange årsaker. I de intense lekkasjene som har flommet fra regjeringskvartalet blir flere av disse omtalt i klartekst. Først og fremst står problemene med sykelønnsordningen. Som den oppvakte leser har kunnet registrere nedsatte regjeringen en ekspertgruppe som presenterte sin innstilling 3. februar d.å. I forbindelse med presentasjonen falt regjeringen, LO og NHO hverandre om halsen og utbrøt i rørende enighet at dette virkelig var en løsning de alle kunne bifalle med stor varme og entusiasme. 3 uker senere kunne vår arbeidsminister presentere det ferdige og gjennomdrøftede forslagets endelige ordlyd for et forventningsfullt publikum. Da presentasjonen var vel gjennomført hørtes en sped barnerøst bakerst i salen: Jamen, han har jo ingen klær på seg! Stemmen var nok litt for svak til å overdøve alle ovasjonene. Så fikk vi altså en sykelønnsordning helt uten nye klær. At en slik ordning som egentlig er den samme som vi hadde ikke vil utgjøre noen store forskjeller for sykefraværet, ja det skjønner til og med et lite barn. Landets statsminister som både er voksen og mektig skjønner det nok også. Derfor har han fjernet sommeren. Han er jo klar over at det er nettopp da nordmenn har sin etterlengtede ferie. Nå som de ikke får den, vil man spare inn en hel haug fraværsdager som med litt kreativ bokføring oppveier en hel masse sykedager. Faktisk er det mulig vi i år kommer ut i pluss og kan føre over noen overskuddsdager til neste år. De fleste regner med at ordningen blir så lønnsom at den innføres fast.

Det neste punktet på premielisten som gis av en avlyst sommer er miljøet. SVs miljøpolitiske talsmann sier så klokt og innlysende at en fjernet sommer med en fjernet sommerferie også fjerner ferieturene. Bruken av overlessede feriebiler med campingvogner, skrikende unger og bagasje nok for et halvår på en øde øy vil nå forsvinne. Flytransporten til varmere himmelstrøk vil tørke helt inn og de staute vestlandsferjene kan starte opp med brislingfiske. Samlet vil dette fjerne utrolige mengder CO2. Erlik Solheim smiler på seg ørevoks i munnvikene og gleder seg til å presentere helt utrolige tall på neste klimakonferanse.Et annet oppsiktsvekkende utslag innen miljøsektoren er alle hyttene i strandsonen. Uten ferie og med kun vinter avløst av kald vår og høst vil disse bli helt uinteressante. Regjeringen ser for seg masseoppkjøp og massiv riving slik at sørlandskysten atter vil være helt fritatt for stengsler og soltilbedende badegjester. Av dette vil det følge et massesalg av fritidsbåter til utlandet i og med at bare isbrytere vil ha noen fremtid blandt hjemlige knatter og knøs. Enda mer CO2 fjernet fra våre idyller.

Det tredje punktet hvor regjeringen forventer store innsparinger gjennom den nye ordningen er på helsefronten. Vår alles statsminister har nemlig innsett det faktum at uten sommer forsvinner en rekke helsefarlige aktiviteter. Først og fremst uterestaurantenes sjenerøse skjenking av øl. Dette er en uskikk som starter allerede den første varme vårdagen. Som en udressert horde med villmenn raser nordmenn mot det nærmeste vannhull i friluft og vederkveger seg med den ene skummende halvliter etter den andre. Dette er drikke som er fylt til randen både med sukker og alkohol. En nifs blanding som kan resultere i de mest alvorlige helseskader. Og om ikke dette er nok iler hordene så hjem til griller med pølser, burgere, sideflesk og andre feite kaloribomber som inntas sammen med et enslig persilleblad for evig begravd i remulade og ymse dressinger. Dette svelges så ned med nye mengder øl eller bøttevis med Coca-Cola. Det er nærmest et helsemessig selvmord. Med sommeren avlyst er vi kvitt hele spetakelet. I tillegg slipper regjeringen å innføre den svært upopulære loven om røyking på uterestauranter. At mindre soling vil føre til en solid nedgang i tilfellene av hudkreft tas som en ren bonus. At en avlyst sommer har så store helsegevinster har gitt helseministeren et ikke alkoholassistert tilfelle av dilerium.

Det fjerde punktet på regjeringens fordelsprogram i anledning en avlyst sommer er invandrings- og inkluderingspolitikken. Det er ikke første gang vår eminente statsminister har latt seg blende av egen suksess. Nå som han har oppdaget fordelene et år uten sommerferie kan gi, har han samtidig funnet en måte å glede våre landsmenn som bekjenner seg til en annen trosretning. Han avskaffer de kristne høytidene jul og påske og de dertil hørende feriene. Dermed blir det ingen problemer med at barn som ikke feirer disse blir etterlatt ensomme i byen når de norske kristne søker mot sne og ski. Dessuten får man ikke unødvendige avbrekk i undervisningen, noe våre lærere nok vet å ta imot med takk. Med påske, jul og sommer ute av bildet åpner nye innvandringsperspektiver seg. Alle høyfjells- og badehotellene blir jo stående tomme. Her er det rom og her er det personale som virkelig kan bidra til mer vennlige asylmottak. Og hvem i all verden vil stikke av fra frokost, lunsj og treretters middag med bulgarsk trio og fugledans etter kaffen og konjakken.

Dermed gjenstår 17. mai i all sin nasjonale fientlighet. Dette er en dag som natulig vil bortfalle fordi de fleste nordmenn egentlig ikke syns det er så mye å feire lenger. Dermed slipper vi nok et avbrekk i skoleuken. At 17. mai togene også forsvinner vil ikke forbause innbyggerne i et land hvor knapt et tog går når det skal.

Regjeringen opplever stor støtte til forslagene. Høyre ser at produktiviteten vil øke betraktlig, men knurrer litt over 17. mai. Kristelig folkeparti ber på sine knær om å få beholde jul og påske, men befinner seg så nær sperregrensen at de ikke blir tatt alvorlig. Frp er skeptiske og uttaler at det får holde med to retter til middag på asylmottakene og kun kaffe og mineralvann på flyet hjem til opprinnelseslandet. Stortinget jubler i rørende enighet om at maken til god idé skal man lete lenge etter. Så høy er jubelen at ingen hører den spede barnerøsten på galleriet: Jamen, han har jo ingen klær på seg!

Med ønske om en riktig god vinter
Atle

Nå vil jeg ha medisin, medisin, medisin med det samma!

Om det er noe som fenger media mer enn muslimer så må det være helsespørsmål eller for å være mer korrekt; helseskandaler! Media har på in litt forkvaklete måte oppkastet seg til pasientenes talsmann med både faner, fanfarer og skinnende rustninger. Her det blitt foretatt en feildiagnostisering, har man glemt igjen en årepresse i et operasjonssår eller mangler man en kostbar og kanskje omdiskutert behandlingsform hiver medias riddere seg i salen og raser frem med senket lanse. Og det skulle vel være våde vel og bra! Vi ønsker oss og har langt på vei det beste helsevesen i verden. Så kan man vel si at medias korstog er ment å opprettholde og forbedre denne situasjonen. Joda, om man legger til all mulig velvilje så kan det tolkes dithen. Mange feil har blitt avdekket og både ledere og leger har måttet forlate sine stillinger. Bra det også. Spørsmålet er egentlig hva disse skandalesøkende riddere egentlig har som agenda. Er det å få skapt et bedre helsetilbud i Norge eller er det å avdekke så saftige saker at man selger flere aviser.

Media regnes som en av statsmaktene. En litt useriøs betegnelse kanskje, i og med at en statsmakt ikke bare har en dømmende oppgave, men like mye skal tilrettelegge for, bygge opp og forsterke samfunnets viktige institusjoner. Her feiler media, rett og slett fordi den type stoff ikke selger og fordi de ikke er opptatt av den delen som bygger opp og forsterker. Vi må huske på at helsevesenet er en kompleks institusjon i vårt samfunn og at den bokstavelig talt betjener oss alle fra fødsel til grav. Så for ikke å få alle enkelteksemplene på alt som har gått galt, slengt i trynet nøyer jeg meg med å innrømme at det finnes feil og at feil innenfor helsevesenet kan få tildels terminale følger. Feil finner vi overalt, men spesielt i helsevesenet skal vi hele tiden jobbe for en bedring.

Dessverre har medieriddernes stadige stikk bidratt til å plante en syk innstilling i deler av befolkningen og den dukker opp i en rekke artikler. Nemlig den snodige tankegangen at det et myndighetene som er ansvarlige for et det ikke finnes mirakelmedisiner eller superkurer for all verdens lidelser. Mange blir på en måte både forbauset og litt snurt når de får en diagnose på KOLS, diabetes, hjerteproblemer eller delvis nyresvikt. Først kommer fornektelsen; dette kan ikke skje meg! Så kommer forbannelsen; er det kronisk, kan det ikke fjernes med en medisin eller i det minste med en operasjon? Nei tenk, det kan ikke det. Likevel hører man det svake ekkoet: Nå er det på tide at myndighetene griper inn!

Vår flora av livstruende eller kroniske sykdommer er stor. Mange er uhelbredelige og mange er kroniske. De oppstår som regel helt uten kjent årsak og har ofte døden som utgang. Svært trist for den enkelte pasient og dennes pårørende, men likevel en del av livets uforutsigbarhet. Utover disse lidelsene har du det som av mange kalles livsstilssykdommer. Dette ordet som nærmest er klippet ut av et moteblad, misliker jeg, men godtar det fordi det i seg selv er ganske forklarende.Vi snakker altså her om helt eller delvis selvpåførte sykdommer som idag utgjør en av de virkelig store postene på helsebudsjettet. Få innrømmer at livsstilen er årsak til at de har havnet i denne situasjonen. Sellvbedraget ligger tykt over deler av denne pasientgruppen. Jeg tilhører den selv så jeg vet.

Jeg vet at 30 år i reklamebransjen kan tære på noen og enhver, men det er nok førts og fremst livet etter arbeidstid som har satt sine spor. Så får man la tankene rulle litt bakaover til en uenderlig rekke belevende aftener på nærliggende skjenkesteder hvor kvelden egentlig ikke var over før man hadde veltet innpå et drøyt halvt dusin halvitere før man gikk hjem til en noe forsinket middag bestående av noen skiver eller noe fettholdig fastfood man hadde greid å raske med seg på hjemtur. Noen hjemmekvelder ble det da også i selskap med TV, CocaCola og salte potetprodukter. Særlig var søndag en yndet dag for slike kulinariske utskeielser. Søndager da man nok heller skulle ruslet en tur ute og trukket inn litt frisk luft. Sistnevnte blir det ikke for mye av når man lever sitt liv med 20 Prince kronisk plassert i lomma. Jeg skal ikke engang forsøke å regne ut hva pubregninger og tobakkjøp har betydd i rede penger, men legen min kunne etterhvert fortelle hva det hadde kostet helsen. Og det var langt dyrere! Ikke minst for den norske statskassa. Det er når beskjeder om diabetes 2, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, hjerteproblemer og delvis nyresvikt kommer at du skjønner at du forlengst skulle tatt skjea i en annen hånd. Vel, så får man godta at situasjonen er som den er og at det fremdeles finnes aktiviteter som kan bremse utviklingen. Samtidig sender jeg en iskald takk til meg selv som ga så blanke faen i så mange år. Den som vil være med på leken må tåle steken.

Jeg skulle ønske at mange fikk øye på riset bak speilet og tok helsa på alvor i yngre år. Men hvorfor i all verden skulle dagens unge gjøre det når gårsdagens unge gikk foran med det slikt glitrende eksempel. Så lyder det svake ekkoet igjen: Det er på tide at myndighetene griper inn! Selv har jeg blitt mer puritanistisk enn i yngre år og det er vel slik at ingen er helligere enn en omvendt hore. Det betyr ikke at alle laster er kuttet og at jeg har blitt en asket. Langt derifra! Men jeg tenker mer over hva jeg tilfører kroppen og at det finnes en verden der ute i det fri. Den store forskjellen er at jeg nå applauderer offentlige tiltak jeg tidligere hatet. Jeg tror på regulering av steder du kan røyke, jeg tror på å skjerme ungdom fra alkohol, jeg tror på advarsler mot fett og sukker og jeg tror på en sterkere satsning på mosjon. Greier man å nå gjennom med slike budskap har man vunnet mye.

Dette ble en lang digresjon fra det jeg startet med. Nemlig medias fokus på helseskandaler. Jeg tror nemlig et slikt negativt fokus rammer helsevesenets indre. Sjela kan du nesten si, Har du ligget på sykehus har du opplevd denne sjela. Du har opplevd mennesker hele veien fra rengjørere, hjelpepleiere og sykepleiere til ooverleger og spesialister som har en tanke i hodet. Nemlig deg som pasient! Du undersøkes og pleies, diagnoser stilles og du kjøres gjennom maskiner som hører hjemme i science fiction filmer. Du serveres mat og presenteres for resulateter av prøver og er virkelig på et sted der du føler at folk vil det vel.  Det er utrolig, Du tas hånd om av en hjelpepleier som har en dag fylt av tunge løft, død og sykdom som tjener en tredjedel av hva jeg fikk for å finne på fiffige annonser for unødvendige produkter i reklamebyrå. Og hun eller han gjør det med et smil. Det er rett og slett helt utrolig. Vi har et helsevesen som er befolket med vennlige og dyktige mennesker i all hovedsak. Og de gjør en fabelaktig jobb. Selvfølgelig mangler de både penger og ytterligere personell. Og det fortjener de. Like godt som de fortjener å få ros. Både av pasienter og av media. For hvem liker vel å jobbe på en arbeidsplass som er slitsom, dårlig betalt og som belønning blir uthengt i media hver fordømte dag.

Om så folk som meg kunne lære seg å ta litt bedre vare på helsa si så ville det bli mer penger til å behandle de som virkelig er ille ute å kjøre. Til media vil jeg få lov å si: God bedring! Og til oss nytelsessyke natteravnere: Skjerp deg borger, det er fortjent!

Hilsen fra Atle
som utrolig nok fikk skryt av hjertespesialisten igår.

I stillheten gror tankene

Få ting er det moderne, urbane mennesket mer redd for enn ensomheten og stillheten og vår teknologiske verden stiller så gjerne opp med de mest kreative støysendere når de foreskriver store doser med radio og TV, dytter en iPod i øret ditt når du beveger deg mellom TV-stolen og nærradioens intetsigende selvfølgeligheter og for sikkerhets skyld sørger de for stadige avbrekk når mobilen hyler ut sine mer og mer kreative ringetoner og får du ingen samtale selv lar sidemannen på trikken eller kaffebaren deg gjerne delta i sine private utlegninger før du er vel hjemme hvor det venter høylydte dataspill for noen mens andre sverger til musikkanlegget samtidig som vi bombarderes med inntrykk fra aviser, PCer, radio og TV om vi i det hele tatt har tid til slike sysler fordi dagen egentlig er fylt til bristepunktet og starter med morgenrush i kø eller i irritert venting på tog som har de underligste diagnoser som gjør at de rett og slett står stille til de omsider starter opp igjen og du kan presse deg inn inn dit hvor livet er en kamp for å sikre seg en plass mellom paraplyer, oppblåste mager og overfylte stresskufferter og hvor dine medpassasjerer kommer så tett på at du har små problemer med å skille duftene fra gårsdagens hvitløksmarinerte lammestek, kveldens litt for heftige pubbesøk og den middelaldrende kvinnens intense overforbruk av Chanel nr. 5 før du endelig er du klar for en dag med møter, møter, møter, kravstore sjefer, tunge løft eller en endeløs rekke klager fra misfornøyde kunder før du hiver i deg lunsjen og skyller den ned med dagens tiende kaffekopp så magesyren skvalper opp rundt adamseplet inntil fabrikkpipen hyler og det er på tide å kjøre morgenritualet i reversj hvor den eneste forskjellen er at de pågående dufter nå har fått et enhetlig, surt preg og Chanel har måttet overlate arenaen til umiskjennelig jobbsvette som du må lide under nesten til døren kan åpnes til den hjemlige arne, men hvor det først gjenstår et stressbesøk i Rimiremajokerbutikken hvor du lent over trillevogna forsøker å komponere en middag som ikke er kopi av de siste dagers meny, men likevel ender opp med to varianter av folkefavoritten Grandiosa og sper på med minstemanns yndlingsdip bare for å beholde husfreden som holder nesten til pizzaen er historie og to håpefulle står og venter på transport til ballett og fotballtrening eller var det speidern og ridning i dag er du usikker på idet du stapper dem i bilen og håper de har fått med kledebon som passer dagens aktiviteter mens din aktivitet handler om å komme seg hjem for å rydde av bordet, stable inn oppvasken, gjennomsøke huset eller klær som skal vaskes, fylle maskinen, feie over stuegulvet, slenge seg i bilen for å overflytte de håpefulle til nye aktiviteter, rase hjem og tømme maskiner, fyre opp PCen for betaling av forfalte regninger, feie innom Facebook for bare å oppdage at din gode venn nå er blitt en muligens enda bedre venn med hun du egentlig ikke tåler trynet på, ut i bilen igjen for å hente aktive unger, lekser, tannpuss, sov godt begge to, synker sammen foran idiotboksen og sovner over et reklamespekket realityshow på TVNorge og våkner tidsnok til å komme deg i seng med en trygg forvisning om at i morgen er det komplett reprisesending på dagen i dag.
Puuuuhhh!!!

Eller du våkner i konteplativ ro og ligger helt stille og sakte lar dagen ta bolig i kroppen. I innøvd morgenro tøfler du via kaffetrakter til dusj og tilbake til kjøkkenbenk hvor kaffeduften skaper et herlig morgenkrydder for nesen. Tre skiver smøres med det som for tilfellet finnes hist i kjøleskapet. Frokosten ved spisestuevinduet ledsages av fuglenes stille liv ute på brettet. I en slik stund dukker tanker fra forgangne år opp og parer seg med tankegods av idag. På den måten oppstår nye koblinger som ikke fikk lov til å slå ut i blomst i et tidligere liv. Du rekker å tenke problemstillinger helt igjennom i stedet for å blåse dem bort med den mentale viften. Du tør å tenke andre tanker. Tanker som tidligere ikke passet inn i den båsen du definerte deg inn i. Rett og slett fordi du har innsett at tankegodset ditt er helt og holdent ditt eget og at ingen nysgjerrigper kan løfte en flik av hjernen din for å sniktitte på tankeinnhold. Også opplever du plutselig en unike gleden det er å føle at nå, akkurat nå, har du tenkt noe originalt og spennende. Ikke noe for litteraturhistorien eller for filosofipensum. Bare noe du selv føler er helt riktig og som har innhold av viss verdi. For meg er dette  he lt klart viktigere enn om jeg skulle greie å gjennomføre Birkebeineren eller andre målbare aktiviteter. Men det krever stillhet og ro. En mobilsamtale eller et annet forstyrrende element ville knust en hel tankerekke. Og det er trist for den kommer sannsynligvis aldri tilbake. Slik går no dagan. At jeg går fremover i alder er hevet over enhver tvil, men at jeg også går fremover i visdom er noe jeg bare må håpe på.

Hva er det egentlig jeg vil si med dette. Vil jeg snakke negativt om alle menneskene som sliter med jobb, rushtrafikk, aktive barn og en skikkelig tidsklemme. Jeg, som har hele dagen til min egen disposisjon? Nei, egenlig ikke. Men likevel et betinget ja! Hvorfor? Rett og slett fordi det er trist at vi lar trivialitetenes tyranni få for mye makt over oss. Noen og enhver hadde hatt godt av å sette seg ned og tenke over hva som egentlig har betydning og hva som bare er transportetapper langs trivialitetens motorvei. Jeg snakker faktisk av erfaring selv om jeg ikke har hatt barn eller så mange koner at det er noe slå i bordet med. Men også jeg gjorde det som ble forventet og fulgte, om enn litt vinglete, den brede vei helt til jeg fant en liten stikkvei helt uten trafikkregler og skilt. Heldigvis torde jeg velge den. Ikke alle kan gjøre det, men mange kan finne stille rasteplasser langs veien hvor det kanskje går noen små stier med myk mose og gode dufter. En rasteplass hvor du enten kan være helt alene med tankene dine eller møte gode venner som også har søkt en rast i hverdagen. I kort tekst betyr dette å finne litt tilbake til sitt egenlige jeg. Grave seg litt nedunder alle plikttanker og -handlinger som du ikke har stort igjen for. Kanskje også slutte å tenke at slik det nå er må det være, det finnes ikke noe alternativ. Det tenker du selv om du vet at det ikke stemmer. Du vet at det finnes solnedganger, stille vann, rolige samtaler, en dag foran peisen med kakao eller felles moro over et brettspill. Og det går an å være alene uten å være ensom. Ekte ensomhet er noe du er tvunget til i mangel av venner og familie. Den ensomheten som søkes er en vidunderlig flukt fra teknologisamfunnets støysendere. En ensomhet som gir tid til personlige tanker, men også til den viktige samtalen med din kjære, dine barn og dine nærmeste venner i en setting hvor ikke noe annet forstyrrer. Så kjære venner: Styrt trivialitetenes tyrann og våkn opp til et liv fullt av deilige muligheter.

Hilsen fra skauen
Atle

Yrke: Kjendis. Eller hvordan å lykkes uten å kunne en dritt!

Salige Sigrun Berg var tekstilkunsner og opphavet til alle de fargerike sjalene som var en natulig bestanddel i 68-generasjonens uniform. Når hun fikk spørsmål om prosessen frem mot en ny design svarte hun enkelt: Den består av 2% inspirasjon og 98% transpirasjon. Slik var livet for den som fulgte sitt kunstneriske kall den gang og er det for de som velger det samme idag. Man har noe man ønsket å uttrykke enten det gjelder malerkunst, skulptur, litteratur, musikk, kunsthåndverk eller skuespill. Det er ikke berømmelsen som er drivkraften, men formidlingsevnen. Og den krever både faglig dyktighet og år med hardt arbeid. Om man ikke har det i seg får man nok av sjanser til å oppdage det gjennom stadig prøving og ikke minst mye feiling. Det blir i det hele tatt en streben etter det perfekte som man selvfølgelig aldri når. Veien er både bratt og svingete og den er i hovedsak belagt med slit og savn ispedd stunder av intens lykke over å ha lykkes.

Dessverre er det slik at svært mange idag kun har blikk for det Soria Moria Slott som kalles berømmelse. De gidder ikke gå løs på den slitsomme veien som våre seriøse utøvere må gå. Ikke eier de kvalitetene heller. De orker ikke tunge stigninger og overraskende svinger, men vil helle trykke gassen i bånn og fise nedover motorveien mot kjendistilværelsens morgengry.De reiser uten bagasje, men har ofte billett til ett av TV-medies utallige realityshows. De har innsett at deltakelse i et slikt minimum vil gi dem de etterlengtede 15 minutters berømmelse. Med de riktige kontaktene kan det bli langt mer. Dermed er de klare for den mest glamorøse strekningen de kan tenke seg. Den som går opp en rød løper til en premiere eller et rendyrket kjendisshow.


Pia Haraldsen er kanskje det mest groteske eksemplet. Det eneste hun hadde å vise for seg var at hennes stefar som er skilt fra hennes mor kan skilte med et ikke altfor nært familieforhold til dronning Sonja. Stakkars lille Pia er med andre ord ikke i familie med de kongelige i det hele tatt. Likevel brukte hun den tvilsomme familieforbindelsen for alt den var verdt og plutselig var hun blitt ettertraktet vilt for Se og Hør. Og det er jevngodt med en plass i hall of fame for denne verdens wannabees. For det er jo nettopp sladreblader som Se og Hør samt Her og Nå godt understøttet av VG og Dagbladet som gir disse glamourspirrevippene et sted å sole seg.


Helt uten egeskaper var likevel ikke lille Pia. Neida, hun var jo god til å shoppe. Med andre ord et slags hjemlig svar på Paris Hilton. Forskjellen er at sistnevnte faktisk har råd til en ekstravagant livsstil. Pia derimot, har en mamma. Felles har de den syltynne familieforbindelsen. Likevel var det nok til å befolke en TV-serie med hjernesvinn hvor den krevende oppgaven var at både mor og datter skulle sjekke opp en mann. Resultatet ble selvfølgelig enda flere solstreif i sladrepressen.


Så hva gir de oss disse kjendiser fra Farmen, Big Brother, Robinson og et uttall andre inbesile produksjoner? Ikke en dritt! Vi opplever dem hjemme, på reiser, i barekaret og på stranda uten at vi blir klokere av det. Ufarlig, rosenrødt og gørr kjedelig med andre ord. Så da gjør det vel ingenting at de holder på i sin paljettkledde andedam. Jo, tenk det gjør det.


Disse stjerneglitrende noksagtene blir nemlig rollemodeller for horder av nye berømmelseshungrige ungdommer. De forteller en historie om at du kommer langt med ingenting om du hiver all selvrespekt overbord. De kaster vrak på det å nå sine mål gjennom kunnskap, erfaring og innsats. Og de får ungdommen til å tro at lykken venter i den andre enden av den røde løperen, men glemmer å nevne at de bare inviteres inn for å friste den kulørte pressen til tilstedeværelse.


Så la oss få flyttet fokus til det som betyr noe og til de som tør å satse på egne idéer og egen kunnskap. Det er tross alt de som skal fornye og endre verden. Ikke denne verdens Pia'er. Hun er glemt når den røde løperen rulles inn og lysene slukkes etter glamourfesten.


Hilsen fra den heller ukjente
Atle

Hva er det egentlig med denne Mohyeldeen Mohammad?

På Facebook finnes det idag 23 grupper som ønsker alt fra tiltale til eksportering av Mohyeldeen Mohammad. I nyhetssendingene er han hovedoppslag og ifølge de samme sendingene har han mottatt trusler i tillegg til de han selv har rettet mot homofile og journalister. Han støtter al qaida og vil felle hoder både her og der. At et menneske med slike konkrete og voldlige trusler vekker oppsikt i et ellers relativt fredlig Norge er vel ikke til å forbauses over. Faktisk blir endel mennesker redde og det er ikke bra, om det enn skyldes uvitenhet.

Mohyeldeen Mohammad står frem som talsmann for en gruppe som kaller seg De frivillige. Denne gruppen vet vi vanlige, dødlige lite om,  men den betegnes som rimelig ekstrem. For alt jeg vet kan den være en muslimsk gutteklubb befolket av forvirrede herrer som savner litt spenning i hverdagen. Men det vet jeg ikke. Det er poenget.

For noen tiår siden hadde vi sterkt fokus på grupperinger rundt Norsk Front her i landet. Denne gutteklubben ble ledet av de patetiske sporveisansatte Blücher, Hadland og Farre. Som Mohyeldeen Mohammad opptrådte disse i media med mer eller mindre utilslørte trusler mot jøder og innvandrere. Så langt var det bare ord, men snart ble det alvorligere. Det ble kastet bombe mot et opptog og det hele kuliminerte med de grusomme Hadelandsdrapene. På den tiden hadde nordmenn krigen i relativt friskt minne og nynazisme var langt fra stuerent. Media tok klart avstand og fordi vi var inn i en kraftig politisert tid med AKP i førersetet ble disse gruppene enten oppløst eller valgte å gå under jorden.

I dag er situasjonen en ganske annen. Nyhetsbildet flommer over av bomber og vold fra muslimske grupperinger. Afghanistan, Pakistan, Iran, Irak, Somalia og en rekke andre afrikanske lang bidrar daglig til dette bildet. Med dette menes ikke at det bare er muslimer som står for voldsutgydelsen i verden, men at det er de som er mest synlige. Og det skaper redsel.

Når dette debatteres i fora hvor norske muslimer deltar er visa den samme hver gang. "Dette er små grupperinger av ekstremister som ikke har noe med oss å gjøre. Vi kjenner ingen som står for en slik voldlig tankegang og vi mener at det er urettferdig å fokusere på oss i disse sakene!" Dette er sansynligvis helt riktig. I allefall i dag.

Så la meg få ta et historisk tilbakeblikk som er langtfra pent og stuerent. Tidlig i forrige århundre ble de folkelige massene litt friere enn de tidligere hadde vært. Den industrielle revolusjon hadde bidratt til at livegne og husmenn i hopetall søkte mot industrien. Samtidig fikk flere og flere stemmerett, mens land hvor denne rettigheten ikke ble tildelt opplevde revolusjon og opptøyer. Man fikk en ny situasjon hvor massene kunne beveges og dette ble forsterket gjennom bedre kommunikasjonskanaler. Hva var resultatet? Demagoger og revolusjonære ledere fant pluselig sitt publikum og kunne bevege dem i den retning de ønsket. For Lenin gikk dette i kommunsitisk retning basert på Das Kapital forfattet av Marx og Engels. En revolusjon som ble videreført av Stalin med folkemord som resultat. I Tyskland var det en liten korporal og mislykket kunstmaler som fant klangbunn for sitt budskap i befolkningen. Ikke i løpet av noen dager eller uker, men gjennom år med intens påvirkning og ikke minst vold. Resultatet var 6 millioner døde jøder og en grusom verdenskrig. Nettopp vold og trusler var disse despotenes beste overtalelsesvåpen. I tillegg til massenes evne og ønske om å underkaste seg. Her er vi ved kjernen:

Vold, trusler, demagogi og vilje til underkastelse.

I store deler av verden eller om man kan bruke uttrykket "den moderne verden" har folk blitt mer individualister og underkaster seg ikke like lett en streng religion eller et undertrykkende styresett. Det skal vi alle være glade for. Her i Norge har vi nok vært mer sære og sindige enn andre steder. Vi har vært skeptiske til alt som har vært nytt og er nok det et stykke på vei fremdeles. Likevel har vi hatt våre små demagoger her også.

Islam krever derimot en helt annen underkastelse enn det vi er villige til å godta. Det gjelder også en stor andel norske muslimer. Strenge regler for bønn, en rekke påbud for de kvinnelige muslimene, regler for giftemål og foreldres bestemmelsesrett når det gjelder valg av livsledsager beviser dette om man vil eller ei. Dessverre blir et slikt utsagn oppfattet som ren rasisme. Uansett er et stort flertall av verdens muslimer menneker som godtar en ganske streng form for underkastelse. Det kan man godt være uenig i, men de fleste religionsforskere vil nok i ærlighetens navn kunne underskrive på det. Det betyr ikke at flertallet av verdens muslimer er fundamentalister eller terrorister. Langt derifra! Men de har gjennom sin religion en evne til underkastelse som er uvanlig for en vanlig nordmann.

Det er en kjennsgjerning at islam ønsker et muslimsk kalifat som omfatter hele verden og hvor de urene ikkemuslimene ikke har noen plass. De ytterliggående kjemper for dette målet gjennom vold og trusler og de ytterliggående er i fremgang på verdensbasis. Også det er et faktum.

Derfor må vi ha to tanker i hodet samtidig. På den ene siden skal vi bidra til at vanlige moderate muslimer skal kunne leve et godt liv her i landet. Samtidig skal vi være oppmerksomme om noen muslimske ledere greier å samle store grupperinger rundt seg. Vi må være på allerten i det øyeblikket slike grupper får spredning utover landegrenser og kanskje innover våre egne grenser. Vi må gjøre det klart at en slik samling som jobber for verdensherredømme ikke aksepteres. Svært få greide å lese Hitlers tanker på 30-tallet. Neville Chamberlain uttalte sågar "Peace in out time!" etter et møte med Hiltler. Så naiv var verden dengang. Spøsmålet er hvordan det står til idag.

Det er av disse grunner vi må ta Mohyeldeen Mohammad på alvor. På samme måte som vi må ta alle som driver med trusler og terror på alvor. Og vi må monitorere utviklingen i denne verdens muslimske miljøer på jakt etter demagogiske imamer som jobber aktivt for å innføre verdenskalifatet med de midler som trengs. Jeg ønsker på ingen måte å spre redsel blant folk og jeg ønsker heller ikke å legge et negativt fokus på norske muslimer, men jeg nekter å delta i den naive instillingen enkelte norske politikere har til problemstillingen.

Hilsen fra

Atle

Er virkelig narkomane sin egen ulykkes smed?

"Alt skyldes denne hersjens narkotikaen. Jeg ser stadig disse rusete menneskene her på beste Frogner og da er de ute for å stjele så de kan få seg denne rusen". Dette er ikke et ordrett sitat, men heller et minste felles multiplum av utsagn fra radio, TV og aviser. Også her benyttes det groteske merkelapper. Narkomane er simple tyver og driver med skitten prostitusjon. Det er bare naturlig at det går til helvete med dem! Og det er deres egen fordømte feil. De ville at livet skulle være en fest og da går det slik. Etter den søte kløe kommer den sure svie!

På radio idag kunne jeg høre at stadig fler rusavhengige mennesker dør under behandling. Dette er altså mennesker som er underlagt legemiddelassistert rehabilitering. Legg merke til ordet: Legemiddelassistert rehabilitering. I dette ligger det to viktige hjelpemidler, nemlig behandling med Subutex og beslektede legemidler som skal bremse abstinensen og legge til rette for et liv som ikke preges av en evig jakt på stoff. Rehabilitering handler på sin side om å bygge opp dette livet til noe godt og verdifullt for den enkelte. Her svikter det. Svært mange av de som blir satt på Subutex har en lang karriere med rusavhengihet. En slik rushistorie betyr at kroppen har fått så mye juling at den virkelig trenger nettopp rehabilitering. Dessverre er tilbudet alt for dårlig når det gjelder rehabilitering noe som resulterer i at noen dør. Eller at stadig flere dør.

Hvorfor er det slik? Vi har et av verdens beste helsetilbud her i landet. For noen. Vi er opptatt av forebygging og behandling av alle typer lidelser og når det for noen nærmer seg døden så skal det skje med verdighet. Vi har utviklet smerteterapi, pasienthoteller og hospicer som alt bidrar til en lettere avslutning av livet. For noen. Visst et dette arbeidet og fokuset bra. For noen. De vanlig syke har jo havnet i dette uforskyldt. De har ikke villet det. De rusavhengige derimot, har ikke gjort annet en å sette liv og helse i fare gjennom år. Har de ikke egentlig seg selv å takke. Fortjener de egentlig en slik vennlig og kostbar oppfølging fra samfunnet. Innerst inne sier mange et klart nei. En rusavhengig mindre er et samfunnsproblem mindre. Enkelt og greit.

"Jeg våknet en morgen og jiippii, jeg hadde bestemt meg. Jeg vil bli rusavhengig. Så herlig! Tenk å kunne våkne i morgen med en abstinens som søndersliter kropp og sjel. Gjerne i et iskaldt portrom eller under ei bro. Tenk å få avsuge en gammel gris til frokost, før det første fixet kan settes. Kanskje jeg får oppleve stoff så sterkt at det nesten tar livet av meg. Å herlige morgen! Tenk så spennende det blir å jages fra oppholdssted til oppholdssted i byen før jeg igjen slukner på et hospits hvor helvete er løs med abstinens og nevroser. For et vidunderlig liv! Jeg kan nesten ikke vente til jeg er hekta jeg gitt!"
Alle skjønner at det ikke er slik, likevel mener mange at rusavhengighet er en personlig og selvforskylt sak.

Kan vi ikke engang for alle godta at rusavhengighet et en sykdom som kan behandles om ikke alltid heles? Kan vi ikke innse at legemidler bare er en liten del av denne behandlingen og at rehabilitering av såvel kropp og sjel må følges opp med sosial trening og forhåpentligvis tilpasset skolegang og arbeidstrening for de som er istand til dette? Kan vi ikke trykke de som er nær målpassering i livet til vårt bryst og gi dem den verdige livsavslutningen de har fortjent like mye som en annen pasient med terminal diagnose?

Samtidig er det en del av våre rusavhengige som ikke tåler legemiddelbehandling. Disse har knapt noe tilbud idag. Idag har også helseministeren vært i nyhetene og kategorisk avvist behandling med heroin eller andre rusmidler. Kan vi ikke innse at dette er legemidler når de foreskrives på en lovlig måte, men rusmidler når de omsettes ulovlig? Så hva er egentlig forskjellen? Jo, en resept fjerner mye fornedrelse og legger et viktig grunnlag for rehabilitering. Slipp våre rusavhengige inn i varmen nå! Inn i den menneskelige varmen!

Hilsen fra
Atle
som er klin edru

Hva i helvete skal vi egentlig med religion?

Du håner min gud! Du skal brenne i helvete! Du vil nektes adgang til himmelen! Du er en synder! Gjennom de siste to tusen år har religionene blitt tildelt særrettigheter på en måte som ingen andre har kunnet tilegne seg. De kan håne enkeltmennesker på det groveste. De kan nekte vanlige folk kjærlighet og et lykkelig liv. De kan forfølge de vantro helt inn i døden og de kan skape leveregler som hindrer enhver form for nytenkning og kreativitet. Og de kan starte kriger hvor de dreper og lemlester for fote. Alt fordi de etter et sitat fra Blues Brothers, ”are on a mission from God”.


Alle religioners ledere prediker viktigheten av å være snille, gavmilde, medmenneskelige og velgjørende mennesker. Og kanskje religionenes opphav begynte med nettopp dette. At vi skulle befolke vår verden i fred og fordragelighet. Vi skulle ikke drepe, ikke stjele, ikke begjære naboens esel eller kjæring og lyve skulle vi for all del ikke gjøre. Kanskje begynte det med slike enkle moralske regler som skulle skille det tenkende menneske fra de ville, usiviliserte horder. Kanskje tenkte noen at vi trengte noen enkle, basale leveregler som hindret det totale anarki.


Så kom politikken inn i religionen og alt som var godt tok slutt. Alle de store religionene har hatt sine mannlige ledere opp gjennom tidene og med disse har det kommet nye påbud og retningslinjer. At dette har vært en gjeng kåte, usikre herrer ser vi helt opp til vår egen tid og hele veien har deres regelverk rammet kvinnene. En muslim ville ikke at en kjekk kristen korsfarer skulle sikle etter hans egen vakre Fatima. Nei, damene sine ville de ha for seg selv. Så da var det enklere å pekke dem godt inn så de fremsto som usexy, vandrende telt med svært liten åpning. Her i landet har Smiths Venner og Lomelenderne sørget for at kvinnene gikk i ankellange skjørt og at de ikke klippet sitt hår. Kåtingene i de sektene var nok mest opptatt av lekre kvinneben og fine frisyrer. Felles for dem alle var at de ikke lot kvinnene gifte seg på tvers av sekter og religioner. Dessuten skulle de holde kjeft i forsamlinger og ikke motta for mye lærdom. Da kunne de jo gjennomskue det hele, må vite.

En del av levereglene hadde en fornuftig tanke i bunn. Du skal ikke spise svin. Selvfølgelig ikke! På den tiden var grisene fulle av trikiner som ga alvorlige lidelser i musklaturen. Heller ikke skulle du spise selvdøde dyr. Nei, det gjør vi ikke i dag heller! Slakting skulle skje ved stikking av levende dyr slik at blodet forlot kroppen. Jada, i en tid uten kjøleskap og fryser og med dårlige sanitære forhold var ikke det noen dum tanke. I det hele tatt hadde mange forordninger et snev av fornuft. Dengang! I vår egen norske kirke og i de mange sekter som fantes var ikke situasjonen så mye bedre. Kvinnene skulle tie, svært mange handlinger var syndige og de skyldige ble dømt til evig fortapelse.


Den kristne tro bygger på det gamle og det nye testamentet. Det gamle er fullt av moralske påbud mens det nye har Jesus i hovedrollen. Det morsomme er at Muhammed i år 610 fikk en slags åpenbaring gjennom engelen Gabriel som også spiller en rolle i den kristne tro. På samme måte har både Adam og Abraham roller begge steder. I jødedommen tror de ikke på det nye testamentet, men har i løpet av sin 3000 år gamle historie lagt grunnlaget for begge de to abrahamittiske religionene kristendom og islam. Det betyr at frem til år null var det ganske mye enighet. Verken Jesus eller Muhammed var født og de som trodde på Abraham og hans slekt trodde ganske likt.

Så startet samrøret! Etter Muhammeds død ble Abu Bakr leder for det første Kalifatet. Islam ble splittet i sunni- og shiamuslimer og krigene kunne starte. I dag er ca. 90% sunnier og 10% shiaer. På samme måte som for katolikker og protestanter i tidligere tiders Nord-Irland er disse to fraksjonene svært trigger happy og går ikke av veien for å sprenge alt fra sivilbefolkning og pikeskoler i lufta med krutt. Vel, om de ikke hadde nok med å sprenge hverandre fikk de fort annet å hanskes med. Takket være pave Urban den 2 ble det sendt ut korsfarere som skulle ta tilbake den hellige by Jerusalem. Disse krigerne massakrerte både jøder og arabere over en lav sko og tok byen i 1099. Siden har det pågått. Fremdeles er byen hellig for jøder og muslimer og fremdeles bomber de hverandre sønder og sammen. Jødene lærte litt om utryddelser under krigen og jaggu praktiserer de ikke kunnskapen sin fremdeles. Muslimene som kommer litt til kort når det gjelder våpenkraft sender unge herrer kledd i moteplagget semtex ut for å spre død og ødeleggelse. Det er et sant svir.

Vel, budet om at du ikke skal drepe eller budene som sier at du ikke skal begjære tinga og eiendommen til naboen er ettertrykkelig gjort til skamme av alle de tre store abrahamittiske religionene gjennom ett og et halvt årtusen. Her er det ikke spørsmål om hvem som tør kaste den første sten. De har alle hivd et steinbrudd hver for lenge, lenge siden.


Det er ikke bare vold og kriger som har beholdt populariteten i de religiøse kretser. Likeså har forbud og påbud levd og blomstret. Verre hos noen enn hos andre. I vestens kristendom har mange fulgt med i tiden, men langt fra alle. I USA har du bevegelser som Mormomere, Jehovas Vitner og andre som har riktig så forskrudde tanker om hvordan ting skal fungere i samfunnet. I 1978 befalte Jim Jones 900 medlemmer av Folkets Tempel å ta livet av seg med gift. Og de gjorde det. Noen sekter nekter å følge tiden og kjører rundt med hest og vogn mens gigantorganisasjonen Moral Majority har svært sære meninger og svært stor makt i USA. Jødene ser fremdeles på seg selv som Guds utvalgte folk og tror av den grunn de kan ta seg til rette fullstendig etter eget ønske. De bryter så mange bud at Moses hadde rustja ned fra fjellet og knust tavlene på veien.


Så har vi våre venner muslimene da. En svært uensartet gruppe som i hovedsak har et ganske så konservativt menneskesyn. Mange drømmer intenst om det store kalifatet som skal omfatte hele verden og styres etter sharialover. Gud forby! De plager sine trosfeller med de latterligste påbud og forbud. Kvinner skal gifte seg innen samme klan eller kaste og de skal vandre tildekket gjennom livet. Det har de kåte, usikre imamene bestemt. Uansett om det finnes belegg for det i Koranen eller ikke. Den katolske kirke har omarbeidet bibelen så mange ganger og av så forskjellige grunner at det er mulig å vite hva en skal tro. Det som engang var muntlige overleveringer nærmet seg ikke sin nåværende form før 500 år etter Jesu fødsel. Mens jødedommen tydeligvis praktiseres slik Knesset til enhver tid finner formålstjenlig.


Hva er resultatet? Krig, fordømming, kvinnediskriminering og ødelagte liv. Tenk om religion var noe vi bare bar inni oss. At vi var opptatt av å gjøre det beste for våre medmennesker. At vi sa som vismannen Egner: Vi skal ikke plage andre, vi skal være grei og snill og ellers kan vi gjøre som vi vil.


Tenk om vi kunne gjøre som en god venn av meg sa: La oss satse alt på skolegang og utdannelse for kvinner. Da hadde kanskje en del av den spinnville religiøse mystisismen blitt gjennomskuet og endret. Tenk det du Hedda, tenk det!


Vennlig hilsen
Atle

Om båser og kyr

I en rekke innlegg av typen "Søker en venn" sies det: Jeg liker all type musikk, bare ikke country and western. Jeg har vanskelig for å tro at alle disse bastante utsagnene har noe med musikksmak å gjøre. Det har nok heller noe med å definere seg selv overfor verden rundt å gjøre. For mange betyr nok utsagnet at de ikke kjører traktor, er med på elgjakt, drikker hjemmebrent, har rørleggersprekk over bukselinningen, er smårasist og bor på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Country and western har blitt en merkelapp som angir en rekke negative egenskaper. Og nettopp slik vil vi tydeligvis ha det. Vi vil ha stikkord som gjør det enkelt å plassere våre medmennesker i bås. Da blir de lettere å forholde seg til.

Gjennom mer enn 30 år i reklamebransjen har jeg vært prisgitt opinionsbyråer som definerer målgrupper for kampanjer. Dette er folk som har universitetseksamen i båssetting. Fra det helt enkle hvor en definisjon kun omfatter menn mellom 25 og 50 år går de spissfindig tilverks og definerer de mest utrolige målgrupper som f.eks. menn mellom 18 og 22 år som bor på Majorstua, har rødt hår, er innovative med islett av kreativitet, foretrekker shushi på fredagskvelden og drømmer om å elske med sine kvinner i et kar med sjokoladepudding, vaniljesaus og små kremtopper. Hos disse byråene eller innstituttene har vi alle en bås som passer. Her finner du vitenskapen om fordommer renvasket så den fremstår som ekte sannheter.

Hvor startet dette hen? Profesjonelt startet det i byen Gallup, men egentlig startet det oss hverdagsmennesker imellom. Vi orket ikke å forholde oss til individer og alle de forskjellige egenskaper hvert enkelt av dem representerte. Derfor benyttet vi oss av montanske bevis når merkelapper skulle plasseres. Erasmus Montanus sa: Per Dein kan gale ergo er Per Dein en hane. Vi sier: Ola liker country and western ergo er Ola en harry, smårasistisk bonde. Dermed er vi såre fornøyd. Ola er plassert. Det faktum at Ola er sogneprest i Bærum, elsker shushi og knapt har sett en traktor, forbigår vi i stillhet.

Vi vil at finansfolk skal gå i blazer, ha hytte på Hankø, spille golf og tennis, kjøre mærsje og bo på Snarøen med søt kone og 1,4 barn. Stemmer ikke dette, blir vi usikre. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss og vet ikke riktig hvordan vi skal kunne holde en samtale gående. Vi liker nemlig best å ha samkvem med mennesker innenfor vår egen velkjente bås. Eller andedam som mange kaller det. Så mumler vi at like barn leker best og fortsetter å prate om egenskapene til det 4. hullet på Bogstad golfbane.

Er det nå så farlig, tenker du kanskje? Det skader da ingen at man gjenkjennes på noen enkle kjennetegn. Er det ikke greit at de menneskene jeg liker å omgi meg med, gjenkjenner meg og tar kontakt. Jada, det er så greit atte! Verden er jo så full av problemer at det ikke er noen grunn for å skape fler. Her er vi ved sakens kjerne. Vi vil ha forutsigbarhet, slik at vi kan unngå mennesker og situasjoner som utforder oss. Tenk om den nevnte finansmann var SVer, likte å fiske abbor i et skogstjern, hørte på coutry and western og hadde en forkjærlighet for haikudiktning. Og at han like forbannet var en av landets beste finansanalytikere og kanskje representerte en ny og spennende finansiell filosofi. Det tankegodset hadde du gått glipp av fordi du aldri hadde snakket med mannen som i dine øyne var både harry og venstrevridd.

De værste utslagene får denne båssettingen når vi snakker om religion. Han er muslim sier vi og forventer at det skal forklare det meste. Vi oppretter en bås som omfatter alt fra beinharde terrorister, via fundamentalister til moderate muslimer. Her finner vi kvinner i burka, nicab, hijab og med hodet bart. Vi snakker altså om en bås med millioner på millioner av mennesker spredt over hele verden. Noen er farlige og noen er avskyelige, men de aller fleste er rett og slett hyggelige mennesker som jobber og sliter for den daglige føden. Ingen sier at du må like alle, men hvem sier at alle må mislikes.

Opp gjennom årene har jeg vært like ekskluderende som nordmenn flest, men merket etterhvert at jeg hoppet fra bås til bås. Nye mennesker og nye problemstillinger ble mer og mer interessant. Og jeg ble etterhvert lykkelig av å møte mennesker som overrasket meg fordi de ikke levde opp til førsteinntrykket, men avdekket en personlighet som ikke lot seg båssette. Mennesker som definerte seg selv ut fra eget tankegods og egen filosofi, hvor noe passet inn i én bås mens noe passet i en helt annen. Slike mennesker kan ikke bli politikere fordi de ikke greier å låse seg til et partiprogram. Kanskje de burde bli filosofer eller forfattere. Kanskje de burde bidra til nytt, uavhengig tankegods i industri, utdanning eller offentlig forvaltning. Kanskje de bare burde bli livskunstnere. Uansett er dette verdifulle folk fordi de bringer verden videre. De bidrar og de stikker av fra den slagne landevei. De presenterer tanker det er verd å lytte til selvom de ikke alltid har den fornødne realisme i seg.

Derfor kjære venner: Lytt og lær! Kanskje inspireres du til noe du aldri hadde funnet på i den kjære, trygge andedammen. Og vær skeptisk til alle som vil behandle deg som kyr. Enten det gjelder oponionsbyråer, politiske partier eller sosiale grupperinger.

Hilsen fra

Atle

Et tankeeksperiment om bistand

La meg først få gjøre en ting klart: Jeg er tilhenger av at Norge er en stor bidragsyter innen bistand. Det som er bakgrunnen for dette tankeeksperimentet er heller å sikre at de midlene som staten og private giverorganisasjoner tilsammen råder over, blir brukt på den mest effektive måten.

La oss først dele hjelpearbeidet inn i to hovedgrupper. Krisehjelp og utviklingsarbeid. I den første gruppen finner vi jordskjelv på Haiti, flom i Bangladesh og akutte sultkatastrofer flere steder i verden. Her handler det om god koordinering, kartlegging, logistikk og ikke minst om tid. Her er det ikke rom for folk som løper i beina på hverandre eller organisasjoner som er ute etter å promotere seg selv. Nettopp dette så vi mye av på Haiti.

Jeg tror samarbeid er nøkkelen noe de til en viss grad fikk til i England, men hvor organisasjonene i Norge krangla så busta føyk. Det er ikke mye ære i en slik oppførsel. Samtidig ble det avdekket hvor mye den enkelte organisasjon brukte i administrasjon for hver krone som virkelig kom til de nødstilte på Haiti. Skremmende!

Kunne man sett for seg en global organisasjon som koordinerte innsatsen? Ikke noen topptung jåleorganisasjon, men en gruppe fagfolk med erfaring fra nettopp slike oppgaver. Om denne gruppen kartla hvilke ressurser som finnes i det enkelte deltakende land og lagde maler for bruk av disse når katastrofen landet. I Norge kunne det få følgende utslag: Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Care og andre ville vite nøyaktig hva som var ventet av dem når meldingen kom. Ett felles kontonummer for bidrag ble straks opprettet og forvaltet av landets sentrale kriseteam som koordinerte pakking, logistikk av gods, forflytting av mennesker og bruk av know-how i de enkelte organisasjonene og hos myndighetene selv. Samtidig vil framskutte grupper styrt av den globale organisasjonen være tidlig på plass og kartlegge behovene samtidig som de koordinerte mottaket av katastrofegrupper fra de enkelte deltakende landene.

Alt står og faller med organiseringen når katastrofen inntreffer og jeg tror at man med en slik mal ville kunne ha større sjanse til å lykkes. Dessverre er det de enkelte humanitære organisasjonene seg selv værst. De opptrer som en slags nødhjelpens Tuppen og Lillemor. De vil rett og slett ikke leke med hverandre. Om alle tall rundt fundraising og innsamlinger hadde vært kjent ville fru Salvesen i Mandal ha begynt å grine. Hun som har bidratt med penger i alle år ville oppdaget at mellom 35 og 75% gikk til administrasjon og markedsføring. Hun ville syns det var skammelig. Hvis det er slik at alle vil godt så må man sette det foran alle private hensyn og ønske om å bli hyllet alene. Kill your darlings og konsentrer om det som teller.

Så har vi bistandsarbeidet. Det som skal hjelpe en plaget befolkning til et bedre liv. Det samles inn penger til vannprosjekter, til skolebygging, til matvareprosjekter, til broer og veier til hus og elektrisitet. Og det er godt alt sammen! Vi vil så ggjerne hjelpe og det skal vi gis mulighet til.

Når man skal bygge et hus så begynner man med planlegging, støper grunnmur, reiser vegger, legger tak, sørger for vann og strøm og innreder huset. Til en viss grad gjør de veldedige organisasjonene og staten også dette. Problemet er bare at når man støper grunnmur i Bangladesh så reiser man veggene i Kongo og legger tak i Nepal. Når du bygger huset ditt så bruker du en byggeleder som koordinerer de enkelte håndverkere og ser til at prosessen skjer i den rekkefølgen den skal. En slik byggeleder tror jeg vi trenger i bistandsarbeidet.

La oss tenke oss følgende: Alle verdens giverland blir enige om å "adoptere" et eller flere utviklingsland. Antallet gis etter giverlandets størrelse og finansielle mulighet. Så blir det det enkelte landets oppgave å planlegge nødsarbeidet på en forsvarlig måte og i samarbeid med lokale myndigheter. På samme måte som for katastrofehjelpen sørger man for felles innsamling som sammen med statlige midler kan nyttes i det aktuelle landet i henhold til en grundig plan. Skulle oen av organisasjonene ha sine hjertesaker i det aktuelle området skal de ikke hindres i å gjøre dette så lenge det ikke strider mot den overordnede planen som er lagt.

Hva ville dette bety her i Norge. Jo, vi ville for det første kunne se målbare resultater av vår felles innsats. For det andre ville det være lettere å få med norsk næringsliv om det ble tilrettelagt for etablering på en trygg og god måte. Til og med turisme ville det kunne legges opp til etterhvert. Men først og fremst ville vi få mer utviklingshjelp ut av hver krone og vi hadde fått noe viktig å samle oss om.

Som sagt er dette bare et tankeeksperiment og kanskje en drøm. Og kanskje det er godt denne bloggen er ganske ukjent. For ellers ville jeg vel hatt mabge fiender innen veldedigheten. Men fru Salvessen i Mandal tror jeg hadde sendt meg en vennlig tanke og det er jo ikke så lite det heller.

Hilsen Atle
og de gode hjelperne.

Hvem faen er best?

Fru Halvorsen uttaler seg idag, etter at Majorstuen Skole har bestemt seg for å belønne enkelte dyktige elver med ekstratimer. Hun betegner dette som en eliteskole. Kanskje hun er redd for det som skjedde i Sovjetunionen hvor elever ble sendt til utklekkingsanstalter? Gud eller noen annen vet. Vel, uansett er dette elever som har utmerket seg i skolens spesialfag musikk og som derfor skal få noen ekstratimer hver uke for å utvikle sitt talent. Ja, det er soleklart at dette er klassefientlig. En som vet mer enn oss er en kunnskapskapitalist. Spøk tilside! En overdreven likhetsskole har bare et resultat. Alle blir like dumme! På Majorstuens musikklinje vil følgende utsagn bli naturlig: "Fy, fy, Amadeus! Nå spiller du altfor godt!! Som straff må du nå øve på Lisa gikk til skolen i tre uker. Deretter blir det to ukers repetering av skalaen på skolens blokkfløyte. Det skal nok hjelpe."

Har man ikke fjernet fokuset fra det som virkelig teller? At alle skal få hjelp til å nå sitt nivå utfra det fundamentet og det utgangspunktet de har? Skal ikke en elev med en utviklingshemming gis muligheter til å utføre en oppgave vedkommende behersker? Skal ikke en elev som sliter med teoretiske fag få tilbud om en praktisk tilnærming? Og skal ikke elever med et spesielt talent innen sitt fag få lov til å utvikle dette? Alt annet er latterlig.

Akkurat nå har vi sendt en omfattende kontingent idrettsutøvere til OL i Vancouver. Nesten alle har gått på Toppidrettsgymnas i Norge. Det er fint syns jeg, men hadde de vist samme egenskaper innen musikk, dans eller matematikk hadde fru Halvorsen dømt dem nord og ned.

Min drøm er at alle barn og ungdommer i landet vårt skal føle at Norge vil jobbe for å finne en plass for dem uansett om du er en duks eller en dumming. Vi har behov for alle, men må innse at vi ikke er like. Bidra kan vi alle om det legges tilrette. Da får bilmekanikeren og rakettforskeren lykkelige liv fordi de begge gjør det de er eslet til. Og trives med.

Atle

-helt uten formell utdannelse

Så har Atle blitt en blogger!

Gjennom lengre tid har jeg savnet muligheten for å skrive litt mer enn de 420 tegnene som Facebook tillater. Derfor har jeg idag, med ikke ubetydelig svette opprettet en egen blogg. Hva denne skal bringe av ord og tanker i tiden som kommer vites ikke. Det vil nok styres av retningene mine tanker tar og hva som ellers rører seg i samtiden. Som pensjonert tekstforfatter er det godt å holde formuleringsevnen varm og interessen for det som rører seg ditto. Nå er jeg selvfølgelig spent på om jeg greier å få lagt denne ut på Facebook. Det betyr at om du leser dette så har det gått bra. Vel, dette er altså bare et forsøk så får vi se om det etterhvert kommer noe lesbart ut av det.

Atle