torsdag 25. november 2010

EXIT GELIUS!

Jeg er ingen kristen person. Jeg er ikke engang i nærheten. Likevel følger jeg med når enkelte prester stikker hodet ut og får det hugget av i overført beholdning. Jeg husker godt Helge Hognestad i Høvik kirke som måtte forlate sin prestegjerning fordi hans forkynnelse ikke falt i smak. Og nå har media i en måneds tid brukt sine spaltemeter på Vålerengaprest Einar Gelius. Nå finnes det få likhetspunkter i disse to sakene om man ser bort fra resultatet. Hognestad hadde min medfølelse, noe jeg ikke kan si at Einar Gelius har. Så hvorfor det?

Jeg tror kirken trenger kvinner og menn som ønsker å utvikle prestens rolle, som vil gjøre kirken til en mer åpen institusjon, som vil inkludere alle som til vanlig faller utenfor og vil ta imot alle de som lider og trenger trøst og en forståelsesfull samtale. Dette er oppgaver som er fullstendig i henhold til bibelens ord, men som dessverre har manglet opp gjennom årene. Prester som jobber aktivt for å fylle disse oppgavene har min største sympati. De beveger kirken mer i takt med samfunnet rundt.

Gelius jobber i en bydel i Oslo hvor disse oppgavene absolutt er tilstede og hvor innsats er nødvendig, og Gelius påberope seg å være aktiv på nettopp disse feltene. Eller er det det han sier? Når det gjelder hans arbeid med å åpne folkekirken så trekker han frem begravelsen av Arne Ness. En begravelse som skulle skje uten kirkelige ritualer og sermonier. Arne Ness var en strålende filosof så det ønsket er i så måte absolutt betimelig. Men er det en åpning av folkekirken at en prest forretter en ikkekristelig begravelse? Eller er det det faktum at Arne Ness er en rikskjendis som gjør at Vålerengapresten hiver kirkens grunnleggende ritualer på båten for å få stå i medienes glitrende lys?

Gelius mener det er å åpne folkekirken å vie folk i telefonkiosker og i hjemlige hager! Hvorfor det? Eller hvorfor velger folk å gifte seg kirkelig på de mest obskure steder? Vil de ikke benytte kirken kan de jo velge borgelig vielse. Og vil de gjøre dette på helt spesielle steder får de heller forsøke å få de kommunale representantene til å stille opp der de ønsker handlingen utført. Hvor mange vielser årlig kommer på TV? Jo. kongelige og andre høyt på strå risikerer det. Også de som gifter seg i en telefonkiosk da. Og nettopp det er vel essensen her. Å komme på TV.

Gelius liker seg på TV. Han ville være dommer i en missekonkurranse som ga medieoppmerksomhet selv om han til slutt trakk seg. Og han fremsto, om enn noe keitet, som detaker i TV2s dansekonkurranse. Kanskje ikke den største synden, men den føyer seg inn i en rekke av PR-kåte sprell.

Så følger et nytt utspill. Gelius går med på å lage en radioreklame hvor han gravlegger fotballklubben Lyn med fullt kristelig sermoniell. Nå er Lyn konkurs og forvist til dødsskyggenes dal i disisjonssystemet. Dette til stor sorg for Lyns mange supportere. Hvorav mange kan være hjemmehørende i Vålerenga menighet. Det er lett å bli både blind og storkar når en hel stadion står og synger om kjerka di på hjemmekamper. Det er lett og glemme dem som føler seg ekskludert.

Her er vi ved kjernen. Det Gelius mener er morsomme små stunts kan virke frastøtende på medlemmer av hans egen hvite flokk. Det finnes de som ikke ville søke Vålerengaprestens rådgivning og trøst med en Lynpins på jakkeslaget. Det finnes de som har problemer med å legge frem sine dypeste og tyngste tanker til en prest som har fremstått både som klovn og som bajass.

Gelius selv hevder hardnakket at han ikke har fremstått som dette. Vel, jeg tror ikke det er hva han mener, men det han oppfattes som, som er avgjørende her. Så topper han forestillingen med sin bok om sex i bibelen. Jeg må her støtte meg til mange av de røstene som har blitt hevet i denne anledning og som påpeker at tolkningene er syltynne og at prestens egne seksuelle meritter er satt i hovedsetet. Uansett skaper han et problem for seg selv som prest og sjelesørger. Jeg tror at et noe mindre frilyndt eksemplar av menneskeheten som sliter med problemer med seksualliv og samliv vil ha problemer med å fremlegge dem for denne sexforfatterpresten. Jeg tror den som har slike problemer og som ønsker rådgivning ville ønsket en mer seriøs og nøytral prest som samtalepartner. Boken har rett og slett gitt Gelius for mye uheldig bagasje.

Nå har det klart fremkommet i media at Gelius har støtte i sitt eget menighetsråd. Det får han være glad for. Men han vet bedre enn de fleste at et menighetsråd langt fra representerer menighetens meninger. Til det er oppslutningen om menighetsrådet alt for liten.

Vi vet også at Gelius har gjort en fin jobb for å integrere de homofile i kirken. Dessverre drukner dette fullstendig i alt klovneriet og all bajassoppførselen. Hadde han konsentrert seg om slike viktige spørsmål ville han vært en ressursperson for den norske kirke. Dette har vel på en måte vært en kamp mellom Gud og PR hvor vår herre kanskje har vært den tapende part.

Sic transit gloria mundi!

Med hilsen fra Guds frie natur!
Atle

lørdag 20. november 2010

Sinna mann!

At vi lever i en verden av absolutter burde ikke komme som en over- raskelse på noen. Vi ønsker ikke å legge til rette for våre medmennesker. Vi ønsker å styre dem. De skal værsågod leve slik vi mener er korrekt og vi tåler dårlig avvik fra vår fasttømmrede fasit. At dette gjelder for en rekke av livets spørsmål er like sikkert. Det er vi som best vet hvordan du skal leve og vi er mange. Vårt største ønske er et konformt samfunn som tråkker i takt. Likevel kaller vi oss nytenkende, kreative og frihetssøkende. På tross av dette har vi vokst inn i rollen som meningspoliti som ofrer friheten på ideologienes alter.

Tidlig i den moderne kvinnekampen gikk jeg i 8.marstog. Jeg hadde en ekte dedikasjon til kravet om like muligheter for kjønnene. Dette var en tid hvor svært mange kvinner var hjemmeværende og hvor kvinnene som jobbet ble utsatt for tildels heftig diskriminering. Dette kjempet vi mot og kampen viste seg å gi resultater. Vi fikk regjering med stor kvinneandel og vi fikk en rekke regler hvis oppgave var å fjerne kjønnsbarrierer. Både kvinner og menn ble opplyst om hva de hadde å forholde seg til. Det var fint. Etterhvert kom det meste på plass selv om det fremdeles gjenstår krav og urettferdighet.

Likevel burde kvinnekampen for lengst har gått over i en overvåkende rolle. En rolle hvor det kontinuerlig sjekkes om det gis like muligheter til menn og kvinner. Og nettopp her ligger forskjellen.

La oss for enkelthets skyld si at vi lever i et samfunn som gir kjønnene like muligheter. Med andre ord et samfunn hvor menn og kvinner velger det som passer den enkelte best. Hvor menn og kvinner kan velge om de vil være hjemme med barna om den andre jobber. Fyyyyyy! gjaller det gjennom gater og parker, fra talerstoler og debatter og fra storting og regjering. Kvinnegruppa Ottar fnyser illsint: Da vil kvinnene snart være tilbake ved kjøkkenbenken. Det de egentlig sier er at dagens opplyste, moderne kvinner egentlig er noen uselvstendige naut som lar seg dominere av menn så snart sjansen byr seg. Er det virkelig slik. Ikke blandt de kvinnene jeg kjenner.

Kvinner inn i ledelsen har vært et krav. I dag er kvinnene klart i ledelse hva høyere utdanning angår. De scorer høyt og de gjør det godt. Mange har også funnet det fristende å innta lederverv, men ikke alle. Noen har andre mål med livet enn å være sjef. Dessverre godtas ikke det hos meningspolitiet. Derfor må vi ha kjønnskvotering. Vil du ikke så skal du, om det så går på bekostning av en mann som kanskje både vil og kan. Hvis vi oppretter en ny toglinje i Norge og forteller at dette toget er åpnet for alle og til samme pris så har vi skapt en mulighet for at alle kan bevege seg fra A til B. Det betyr ikke at alle må gjøre det.

Derfor må vi slutte å le av folk som gjør andre valg. Nettopp fordi de har et valg og kan bruke det. Så derfor: Hold likestillingsombudet varmt og la det være en vaktbikkje som sørger for like muligheter for alle. Så kan meningspolitiet og misfortåtte fanatikere bruke tida si på noe nyttig.

Skolevesenet er en annen verkebyll. Alle som har levd noen år har oppleved en skolehverdag der noen av våre medelever gikk i hjelpeklasse eller Iddioten som disse klassene mer folkelig ble kalt. Det var et grusomt system som moderne, tenkende mennesker etterhvert reagerte på. Vi kunne ikke ha et system som brennmerket mennesker på denne måten. Etterhvert ble alle elever integrert i felles klasser. Endelig, tenkte vi i kor fordi vi alle hadde sett urettferdigheten. Nye reformer ble innført og nye planer ble skrevet. Alle skulle få muligheten og hjelpen som trengtes. Alle skulle bli like. Og her står vi foran kjempetabben. Skulle alle bli like måtte noen endre seg. Ikke bare måtte de dårligste elevene bli flinkere. De flinkeste måtte også bli dårligere. På den måten kunne man møtes på et akseptabelt nivå. Altså var det noen som tapte mens andre vant. Er det et godt resultat? Neppe!

Vi trenger dyktige folk i et fremtidig Norge. Folk som behersker avansert teknologi og folk som er innovatører innen data, medisin og forskning. Folk som gjennom sitt avanserte arbeid skaper bedre hverdager for oss alle og som på sikt bidrar positivt til landets vekst og rikdom. Kommunistene forsto nettopp dette og sluset begavede elever inn i spesialskoler hvor de ble undervist på individuelt plan. Dessverre ga de blanke faen i de som ikke strakk til, men som kunne blitt dyktige, tilfredse mennesker om de også fikk tilpasset undervisning. Alle mennesker er like verdifulle, men det betyr ikke at de må presses gjennom samme mal. Får vi øynene opp for dette faktum får vi et bedre samfunn hvor flere finner sin plass. Tenk det du, Hedda!

Romfolket har hatt en fremtredende plass i nyhetsbildet de siste ukene. Det er ikke første gang de pådrar seg oppmerksomhet. I Norge ble tatere eller romfolk, som vi kaller dem idag, kjeppjagd. De ble sterilisert og de ble fratatt barn ved makt. Under krigen fikk de nazistenes blikk på seg og ble sendt samme veien som 6 millioner jøder. Til gasskamre og forbrenningsovner. Hvorfor har sigøynere og tatere blitt uglesett, fordrevet og drept gjennom årtier eller kanskje århundreder?

Fordi de lever på tverke av vårt sstrømlinjeformede samfunn. De lever som en slags urbane nomader med sine campingvogner og sine brakkebyer. Opprinnelig vandret de inn til våre europeiske områder fra India mens vi idag tilskriver Romania som deres hjemland.

I Oslo hadde vi til for noen år siden et eget sigøynerkontor. Dette kontoret skulle bidra til at sigøynerne ble tilpasset det norske samfunn gjennom fast bolig, fast jobb og skolegang. Dette kontoret må ha vært den mest mislykkede satsning i byens historie. Gjennom de tiårene de eksisterte med sine seks ansatte greide de å få en person i fast arbeid. At dette var en psykisk handikappet person hører med til historien. De måtte også tåle en rekke avisoverskrifter om raserte boliger og gjenspikrete dører når sigøynerne la ut på sine reiser. I dag er det Frankrike som har gått til angrep på Romfolket for å få dem ut av landet og "hjem" til Romania. Igjen opplever vi tårer og nød. I Ungarn har sigøynerne vært en svært viktig del av kulturbildet. Alle kjente restauranter i Budapest kunne by på et sigøynerorkester og det hersker ingen tvil om at de var utrolig dyktige. Nå må restaurant etter restaurant legge ned sin satsning på sigøynermusikk. Finanskrisen tillater det ikke. Igjen er det de fattigste og de utstøtte som må lide.

Nå skal ikke jeg underslå det faktum at det både har fulgt kriminalitet og vold i Romfolkets fotspor. En av årskene kan være kontinuerlig nød. En annen kan være tradisjon. Man skal ikke være mer blåøyd enn det.

I dag opplever vi medlemmer av Romfolket som til tider agressive tiggere her i landet. Og som regel i organiserte tiggerbander hvor folk står bak og organiserer. Det føles utrygt og det irriterer.

Etter krigen fikk jødene sitt Israel mens romfolket ikke fikk en dritt. Derfor fortsatte de som de alltid hadde gjordt på godt og på vondt. Alle vil ha dem vekk. Ute av syne, ute av sinn.

Derfor spør jeg: Har noen forsøkt å forstå denne menneskegruppen? Har noen lyttet til deres drømmer og behov? Har noen giddet å gå i dialog med dem? Fordi de farter over hele Europa burde dette være et soleklar oppgave for EU eller kanskje for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Sigøynere eller romfolk har sine konger, høvdinger eller ledere. Derfor finnes det folk å snakke med. Kanskje man gjennom denne dialogen kunne komme fram til måter å hjelpe på og måter å bekjempe kriminaliteten på. Gjør man ikke dette vil man opprettholde en trist pariakaste i Europa. Det burde vi ikke være bekjent av.

Hva mener jeg så med disse tre sakene: Likestilling, utdanning og romfolk? Det er enkelt! Jeg mener at vi må slutte å kjøre våre medmennesker gjennom trange maler som former alle til gode, stereotype samfunnsborgere, men som ødelegger frihet, kreativitet og menneskeverd. Det samme gjelder i så mange av dagens samfunnsspørsmål. Hiv malene og tenk på inividet. Det er hos det fremtiden ligger!

Da ønsker jeg alle sammen
en glitrende lørdagskveld.
Fàr varsomt med hverandre!

Atle
trygt og godt på skauen.

onsdag 17. november 2010

Ser ikke skogen for bare trær!

Har du noengang fløyet over Norge med god sikt? Det har du helt sikkert. Da har du også kunnet la blikket hvile på et grønt teppe som sprer seg kvadratkilometer på kvadratkilometer under deg. Vi kaller det skau. Grantrær, furutrær, bjerk, osp, or og rogn. De finnes i et slikt antall at Kinas samlede innbyggertall kun blir en parentes i sammenlikning. Innimellom stikker det opp fjell og vidde. Det bør du se ekstra nøye på, for om noen år kan deler av det være borte. Tregrensen beveger seg nemlig. Trærne har startet med tindebestigning og vil høyt på strå. Hvorfor? Klimaendringer sier forskerne. Det har blitt varmere og fuktigere. Nede i de store skogsområdene er også trærne på fremmarsj. De blir fler og fler og skogen tetner til. Hvorfor?

Her er det to viktige årsaker. Et av dem er ulv, bjørn, jerv og gaupe samt et kobbel med løse hunder. Men disse dyra planter da ikke trær! Korrekt. De eter derimot de dyra som beiter og holder underskogen nede. La oss kalle disse for sau. Og jeg syns sauer er ålreite dyr. Jeg fortstår bønder som er lei av å skue ravnens flukt for å finne veien til neste kadaver. Det handler ikke lenger om erstatningssummer og økonomi når man finner et halvt ihjelrevet lam. Det handler om sorg og forvilelse. Det forbauser meg en smule at det er de samme folka som står på barrikadene for pelsdyrene som også kjemper for enda større utbredelse av rovdyr og som vitser om bøndenes tapstall. Nå er jeg mot pelsdyravl og for at rovdyrene ikke skal utryddes. Aller mest er jeg for litt edruelighet.

Siste utspill fra naturvernerne er å gjøre Nordmarka til et rovdyrreservat. Det er ikke farlig sier de. Ulv har knapt drepet mennesker i Norge. Men samles de innenfor et begrenset område hvor mattilbudet blir stramt spiser et rovdyr det som presenteres på menyen. Først og fremt unger og gamle treige mennesker. Mindre barnehaveplasser og sykehjem blir det positive resultatet, Sånn er det. Dette er en soleklar by mot land situasjon. Kanskje vi skulle få oss en røslig ulvestamme i Frognerparken. Der kunne de levd på små veskehunder.

Spøk tilside. Vil man beholde gammelt kulturlandskap og sørge for mindre fortetting av skog må man også godta beitedyr som sau og geit. Dermed må man utpeke mer fjerntliggende områder langs grensa til Sverige som rovdyrområder og unngå jakt på hjortedyr i disse områdene slik at det er vilt nok til ulv, gaupe og bjørn. Så får folk sørge for å holde bikkjene sine i bånd.

Vi har altså ikke avskoging i Norge. Vi har tilskoging. Årsak nummer to har med etterspørsel å gjøre. For noen tiår siden var papir-, papp- og celluloseproduksjonen stor i Norge. Vi lagde flere produkter som hadde sitt opphav i plank og tremasse. Det gjør vi ikke i samme grad lenger. Prisene på tømmer synker og det samme gjør mottakskapasiteten i industrien. Så finner kloke forskere ut at det kan produseres biodiesel. Ikke før er det sagt så skrikes det opp fra regjering og særorganisasjoner om at biodiesel benytter viktige matressurser som blandt annet raps. Ergo må biodiesel avgiftsbelegges på samme måte som annen diesel. Hadde de skreket litt lavere og lyttet litt mer hadde de kanskje hørt meldingen fra landbrukshøyskolen på Ås. Der har flinke folk funnet frem til et enzym som gjør det mye enklere å utvinne biodrivstoff av nettopp trær. Og trær er såvidt meg bekjent ingen kjent matvare her til lands om man ser bort fra litt barkebrød i pressede situasjoner.

Kanskje dette kunne få litt fart i skogbruksnæringen. Hadde man i tillegg gått inn for bedre utnyttelse av varmeproduksjon gjennom flis og pellets hadde omsetningen økt enda mer. Det hadde vært noe det.

Men slik tenker ikke våre politikere. Elektrisitet er tidens Gud. Kun det er rent nok. Da teller det tydeligvis ikke at vi kunne senket co2-utslippene betydelig ved å velge det nest beste. Skau er faktisk en fornybar ressurs. Den gror opp igjen og akkurat nå gror den for fort. Finnene er flinkere enn oss til å utnytte sine enorme skogressurser. Vi kunne kanskje koste på oss å sjekke hva våre melankolske, tangodansende naboer gjør. Dessverre sliter nordmenn flest med en ting: Vi tar ikke imot råd.

Finner vi likevel frem til måter å utnytte skogen lønnsomt på vil vi uansett møte protester. Særlig mot maskinell skogsdrift. Et fjolls fra en miljøvernorganisasjon sto seriøst fram og priset plukkhugsten. Med det menes at man vandrer ut i skogen og blinker ut et tre her og et tre der. Man gjorde det slik til innpå 60-tallet. Man brukte også hest med bukk og geit etter for å slepe tømmeret fram dit det kunne fløtes videre. Prisverdig! Men akk så dyrt. Idag ville en sekk ved koste flere hundre kroner om den skulle vært hentet ut på den måten. Romantiske drømmerier er greie nok så lenge de forblir på drømmeplanet.

Vi vil trenge ny næring her i landet og skogen står der og bare venter. Venter på noen med klokskap og idéer. Foreløpig er de fraværende på den offenlige scenen. Skulle de dukke opp skal de i allefall få min applaus.

Mange hilsner fra skauen
hvor det nå er 10 blå og synkende.
Det er godt jeg har nok ved.

Atle

tirsdag 9. november 2010

Ord om ansvarsfraskrivelse.

Å ta ansvar. Det er et kravstort begrep. Særlig når det gjelder å ta ansvar for andre eller stille seg solidarisk med andres behov. Og spesielt om du er et stort konsern. Da blir det enda vanskeligere. Dessverre finnes det en rekke eksempler på nettopp det.

For noen dager siden ble en mann funnet død i en leilighet i Konowsgate i Oslo. At folk dør og blir funnet skjer stadig vekk, men at man finner folk som har ligget død i sin leilighet i over to år er heldigvis ikke hverdagskost. Hvordan man umiddelbart kunne si at vedkommende hadde ligget der minst 2 år baserer seg på det faktum at det var da Hafslund stengte av strømmen. Altså høsten 2008. De hadde etter flere purringer og oppmøte hvor de ringte på døren, ikke fått fatt i fyren. Dermed stengte de. At han kunne være savnet, alvorlig fysisk eller psykisk sjuk eller kanskje død var det ingen som gadd å tenke på. De stengte strømmen fordi de ellers ville tape penger og penger er som kjent de eneste motivene store konsern driver etter. Noen dager senere dukker hans to barn opp i media og beklager at de ikke hadde kontakt med sin far og derfor ikke kunne vite. Naboene bare ristet på hodet, ville ikke vite av ham, ga blaffen og ga til beste en skuffe full av dårlige unnskyldninger. Jeg er ikke i tvil om at både barn og naboer har et ansvar. Et moralsk ansvar. Men dessverre lever vi i et samfunn hvor vi distanserer oss fra våre medmennesker og er mest opptatt av meg og mitt.

Uansett så er Hafslund den store skurken. De fikk signaler i form av ubetalte regninger. Dessverre nektet de å innse at dette kunne være mer enn et regnskapsproblem. De ga faen. Det gjorde de også når en søttiåring frøys ihjel vest for byen et snaut år tidligere. Han var også bare en minuspost.

I Norge er vi storprodusenter av elektrisitet. Og denne elektrisiteten kommer i hovedsak fra vassdrag spredt over hele landet. Det er en naturressurs vi i Norge eier sammen. Til å forvalte denne ressursen har vi en rekke kraft- og distribusjonsselskaper. De ser ikke på oss som medeiere. De ser på oss som kunder de skal tjene mest mulig penger på. På liv og død. Det er kun i de politiske talene det snakkes vakkert om våre felles ressurser. I det virkelige liv snakker vi kun om profitt.

Nå får vi håpe det kommer soleklare regler for kraftselskapene som evner å plassere ansvaret der det hører hjemme. Nemlig hos dem selv.

Nå er det dessverre slik at også solidariteten glimrer med sitt fravær hos kraftkonsernene. Under fjorårets fimbulvinter sprikte kraftprisene her i landet noe helt utrolig. I Nord- og Midtnorge fikk de servert kilowattpriser som gjorde at mange måtte ta en seriøs diskusjon om de skulle ta seg råd til å trakte kaffe. For meg er dette et helt utrolig utslag av våre felles naturressurser. Vi bor i det som stadig utpekes som verdens beste land og vi skryter uhemmet av vårt sosialdemokrati. Men vi greier ikke å levere strøm til samme pris over hele landet.

For en tid siden ble det presentert en undersøkelse som viste at folk hadde helt feil avtaler med sine kraftleverandører. Hadde de byttet avtale hadde de kunnet spare tusner av kroner. Dessverre hører ikke disse avtalene til folks grunnutdannelse her i landet. Så hvem vet? Kraftselskapene selvfølgelig! De vet hva som lønner seg for kunden. Men opplyser de om det? Tenk om du fikk et brev i posten hvor det står: "Vi har endret energiavtalen din til noe som passer deg bedre. Totalt vil du spare kr. 2.889,- på dette neste år. Bruk pengene på noe hyggelig! Hilsen din venn Kraftverket." Det hadde vært noe det! Dessverre skjer det ikke. Idag ler de hele veien til banken av dumme nordmenn med ulønnsomme avtaler. Sånn er det!

Telekommunikasjonsselskapene er en annen gruppe med grådige senjapper. For noen få dager siden kunne man gjennom nyhetene høre at i en rekke av landets grisgrendte strøk var innbyggerne avskåret fra å ha bredbånd. Hvorfor det mon tro? Jo, det staten har gjordt er å auksjonere bort de frekvensene som er øremerket bredbåndstrafikk. Den største eieren av slike frekvenser er staten selv gjennom konsernet Telenor som i tidligere tider lød navnet Televerket. De sier rett ut at de ikke tjener nok penger på å levere bredbånd til boliger og bedrifter der ute på bondelandet. Og det i et land hvor det jobbes mot fraflytting og oppfordres til å etablere næring i mer fjerntliggende strøk.

Japperepresentanten fra det "statlige" selskapet ville spare disse frekvensene til mobilt bredbånd som alle vet er noe som virker i landets byer og i de kuleste alpinløypene. Det vil altså ikke hjelpe folk som allerede sliter med dårlig mobildekning.

Her må vi snakke solidaritet. I dagens samfunn er det et krav å ha både god mobildekning og bredbåndstilgang. Når vi så har et telekomminikasjonsselskap som vi alle eier og som gir enorme overskudd til staten hvert eneste år må det være et et helt legitimt krav  at man solidarisk leverer disse tjenestene til alle nordmenn og til samme pris. Derfor må Teletilsynet nå se til at det rigges sendere, linjer og frekvenser som sørger for at Norge er et telerike. Når infrastrukturen er oppe får de forskjellige selskapene konkurrere med hverandre på pris. Det er bare sundt.

På femti- og sekstitallet var det ventetid på fasttelefon, men landet ble utgygget etterhvert. Den viljen er tapt på blårussens alter. Over det alteret står det skrevet: Farvel solidaritet!

Vel det var en liten kraftsalve fra skauen!

Atle

søndag 24. oktober 2010

En høstkveld på Krokskogen

Støpejernsovnen glor mot meg med sitt glødende, heite blikk her jeg sitter i sofahjørnet i min gamle stue. Ingen lamper, ingen flimrende TV-skjerm. Bare denne intense ildmørjen bak ovnens vindu fanger oppmerksomheten min. Og den hynotiserer meg til å slippe tankene fri slik at de kan følge de stier de selv velger. Selvfølgelig påvirkes veivalget. Først og fremst av ting som har opptatt meg den siste tiden. Og i god bibelsk tradisjon er det det siste søm står først i tankekøen. Og det handler om et annets menneskes tankegods, menlig det Johan Galtung presenterte i formiddagens utgave av Søndagsavisen på P2. Programlederen brukte dagens innsamlingsaksjon som inngang for å snakke om nødhjelp, men Galtung lot samtalen få en litt uventet retning. Han valgte først og fremst å snakke om metodikk fremfor penger. Og om aktivisering av menneskelige ressurser fremfor støtte. Og han valgte Kina som eksempel. Landet hvor kanskje 400 millioner mennesker har gått fra bunnløs fattigdom til en slags lavere middelklasse. Ikke gjennom å strø ut penger over landsbygd og byer, men gjennom å bidra til opprettelse av minibedrifter som altså ikke må forveksles med mikrolån slik vi kjenner det fra Bangladesh. Nei, her har det offentlige og det private vært aktive fødselshjelpere for enmannsbedrifter og små lokale foretak. Ikke ved å sprøyte inn bistandsmidler, men gjennom kunnskap og tilrettelegging. De som får hjelp blir ikke rike, men i stand til å tjene penger til livsopphold. Disse pengene brukes i andre lokale foretak og sakte begynner det økonomiske hjulet å bevege seg.

Det Galtung sier her burde være pensum for såvel Erik Solheim som alle offentlige og private bistandsorganisasjoner. I den menneskelige psyke er det nemlig stor forskjell på hvordan man forholder seg til ting man passivt får forært og det man selv bidrar til å bygge opp. Det tror jeg er noe de fleste av oss er villlige til å erkjenne. Jeg har i en tidlige blog vært inne på at det kan være bedre og redde 100 folk fullt og helt enn 10.000 mennesker stykkevis og delt. Fordi det å nesten bli reddet ofte er det samme som ikke å bli reddet i det hele tatt. At du nesten reddet et menneske fra å drukne betyr at uansett hvor hardt du prøvde druknet den du forsøkte å redde. Absolutt krisehjelp er selvfølgelig noe annet, men ønsker man å bidra til å bygge en fremtid så tror jeg Johan Galtungs enkle oppskrift er den eneste som gir et ønsket resultat.

Igjen faller øynene på ovnens glødende inferno. Det er fred og ro i stuen og noen bøssebærere tror jeg ikke gidder å ta veien hit opp i skogen. Flyktningehjelpen er en god sak så noen kroner skal de nok likevel få av meg.

Penger gjør i det hele tatt mye med menneskenes oppførsel. Noen mangler dem totalt og gjør hva som helst for å få tak i midler til å fø familien. Noen kan ikke få nok og bruker de utroligste metoder for å skaffe seg det de ønsker. Nå er han på jakt etter landets stigende antall millionærer og finansmatadorer tenker du, men nei, ikke denne gangen. Denne gangen handler det om en liten hagegnom av en biskopsønn som rundlurte sin noe naive mor og hennes nære venninner. Hvorfor? Fordi han ville bo på luksushoteller og kjenne spenningen ved spill på nettet og i kasinoer.

Det begynte med spill på Oddsen og annet hos Norsk Tipping for Bjarte Baasland. Og han hadde suksess. Han var flink og vant penger. For de fleste av oss ville dette vært økonomisk lykke. Vi som opplever en viss glede ved å vinne en 50-lapp i Lotto. Dessverre ikke for biskopsønnen. Han ville som Askeladden ut i verden for å vinne halve kongeriket. Prinsessa  var det kanskje ikke så farlig med. Hva gjør man så? Man melder hjem og forteller at nystartet business i utlandet går så det suser og nå trenger kapitalinnsprøytning. Ikke bare en gang, men flere. Biskopsønnen er administrerende direktør i navnet, men langt fra i gavnet. Selv om han i sannhet bor som én. Luksushoteller i ukesvis var manéren. Businessen skjedde ved spillebord og på internet. Helt til vår lille Askeladd måtte innse at snipp, snapp, snute så var eventyret ute.

Hjemme ventet onkel politi, en far som måtte gå fra kappe og krave og en mor som ganske selvforskylt var havnet i venners unåde. Vår lille eventyrer blir dømt for svindel og kan se frem til noen år ormegården. Men det godtar ikke guttepjokken. Han var blitt lurt opp i stry av spillselskapene, dessuten var han syk. Han forsto ikke alvoret i det han hadde begått. Det var en psykisk brist. Så han anker og han ønsker å stille det australske bettingselskapet for retten i Norge. Den retten  blir han tilkjent og der står saken nå.

Det jeg spør meg selv om er følgende: Skal påståtte psykiske brister være nok til at en forbyter blir frikjent. Ja, i enkelte tilfeller skal det være det. Da tenker jeg på enkelte drapssaker hvor den dømtes psykiske helse i gjerningsøyeblikket har blitt grundig kartlagt. Da kan drapsmannen dømmes til psykiatrisk behandling i trygge omgivelser. Trygge for vedkommende og trygge for samfunnet. Om vedkommende skal gjennomføre en restsoning etter behandling er et spøsmål jeg ikke vil ta stilling til her.

Når det derimot gjelder vinningsforbrytelser og en rekke voldforbrytelser er jeg ikke i tvil. Gjerningsmannen skal dømmes. Ellers ville vi fått mange snodige resultater. Blind vold i fylla ville ikke kunne dømmer fordi gjerningsmannen var beruset og ikke ved sine fulle fem.

De fleste av oss er utstyrt med en ballast bestående av etikk og moral. Vi vet at vi ikke skal slå, stjele eller drepe. Vi vet det er galt og at det går utover noen. Når vi likevel velger å trosse denne kunnskapen vet vi også  at vi har begitt oss ut på farlige veier som kan ende med påtale og straff. Likevel er mange villige til å ta sjansen. Om noen visste dette så må det ha vært biskoppjokken. Det var gøy, det var spennende og han fikk blande seg med de rike og berømte, men som kjent; etter den søte kløe kommer den sure svie. Hadde Bjarte hatt en smule selvrespekt hadde han sagr det rett ut: Unnskyld alle sammen jeg har lurt dere og vil ta konsekvensen av ugjerningen. Etter straffen kunne han muligens gått videre med hodet i hverfall litt høyere. Pappaen kan nok fortelle ham litt om det.

Ovnen er også kravstor og nå vil den ha ved igjen, men den utgir seg heldigvis ikke for å være noe annet enn en ovn. Jeg fyller på og snart rumler det godt i ovnsmagen. Djeveløyet gløder igjen og til tross for mitt verbale samvær med biskopsønnen og det faktum at maleriet av min farfar, prosten, henger der på veggen føler jeg for litt mer sakral stemning og tenner et stearinlys. Akkurat som de gjør i kirken på søndag. En annen ting som skjer på søndager er fotballkamper. Og her i skjæringspunktet mellom kirke og fotball bryter en annen geistlig inn i tankebanene. En liten prestepjokk denne gangen. En liten prestepjokk som får kjerka si besunget på alle favorittlagets hjemmekamper. En liten prestepjokk som har problemer med å skille mellom det verdslige og det sakrale. I allefall hadde han det da han forrettet fotballklubben Lyns begravelse for åpen eter og på den måten tråkket på en rekke sørgende Lynfans. En vanlig Vålerengasupporter kunne ha gjordt det samme uten at noen hadde løftet på et øyebryn. Det hadde vel nærmest vært forventet. Men når Einar Gelius gjør det så er det ikke lenger en supporter, men en prest i den kongelige, allminnelige, norske kjerke. Når Gelius tidligere har detatt i dansekonkurranser og vært dommer i skjønnhetskonkurranser har han bare vært Einar. I allefall så lenge han ikke dømte noen til evig fortapelse, men når han opptrer på radio og forretter så er han prest. Det burde han forstå.

Nå har den selvsamme presten utkommet med en bok om kirke og sex. Her har han personlig tolket, eller  ifølge mange av kirkens folk, feiltolket en rekke bibelsteder for å vise at bibelen allmengjør seksualitet og åpner for de fleste varianter. Dette krydrer han selv med sine egne erfaringer som nok beveger seg et stykke fra misjonærstillingen. Jeg har ikke lest boken og kommer heller ikke til å gjøre det. Til det finnes det alt for mye glitrende erotisk litteratur skrevet av glimrende forfattere. De er tydelig at herr Gelius har hatt et brennende ønske om å uttrykke seg erotisk og har valgt å bruke bibelsitater som et vikarierende motiv. Kunne han ikke heller vært litt modig å gitt ut boka: "Slik puler en prest!". Det hadde vel sagt nettopp det han ønsker. Nemlig at herrens tro tjenere også driver med slikt. Bortsett fra i den katolske kirke da. Der hersker sølibatet slik at presteskapet må nøye seg med å forgripe seg på uskyldige korgutter. Det kunne Gelius ha skrevet om det. Gjordt sin reaserch og presentert en skikkelig brannbulle over pavens unnfallenhet i disse sakene. 

Vel, nå har Vålerengen sikret seg sølv i årets serie og vi kan alle sette oss tilbake og vente på at høymesser og lovsanger toner fra Vålerengen kirke. Hvor mange av Klanens medlemmer som kjenner sin besøkelsestid gjenstår å se.

I ovnen har intensiteten avtatt. Kaskje jeg skal sørge for at den gløder skikkelig igjen? Uansett blir det sakrale innholdet denne kvelden begrenset til et aldri så lite glass altervin. Jeg håper du bærer over med det!

En strålende aften ønskes her oppe fra Krokskogen!

Atle

tirsdag 28. september 2010

Hva i himmelens navn skal vi med religion?

Menneskehetens historie har i årtusener vært styrt av ulike religioner, men hva er egentlig religion og hva betyr den for menneskeheten idag? La meg få starte med det første først og dette blir en helt personlig tro, om man kan bruke det ordet. 


Våre eldste, aktive reigioner kan man vel litt upresist si at hadde sitt opphav for drøyt 5000 år siden. Dette sier jeg vel vitende om at man kan påberope seg eldre kulturer med tydelige religiøse tilsnitt lenge før dette, men disse hevder seg ikke blant verdensreligionene idag.


Hvordan oppsto så disse religionene? Det finnes nok flere forklaringer, men jeg har stor tro på følgende: Menneskeheten hadde kommet så langt i sin utvikling at flere opplyste mennesker innså behovet for å få etablert moral og etikk i samfunnet. Man trengte noen leveregler og man trengte å bli beskyttet mot ting som kunne skade liv og helse. Lærde personer begynte å predike disse tankene, men innså nok snart at de måtte gis en overordnet kraft for å slå igjennom. En kraft som dømte og straffet de som ikke ville innordne seg de nye begrepene. En kraft som var overmenneskelig og som styrte livet både før og etter døden. Særlig det siste var viktig. Ingen vet hva som skjer når legemet trekker sitt siste åndedrag, så her lå det en mulighet for å predike straffedom og himmelske opplevelser basert på hvordan man hadde levd sitt  jordiske liv. Kort sagt etablerte man en religion for gi sine moralske og etiske meninger en kraft som måtte godtas uten beviser.


Når religionen vel var etablert var det fritt fram for å fylle opp med de forskjelligste råd og moralske påbud og denne utviklingen har pågått frem til våre dager. Når man for noen tusen år siden bestemte at svin var et syndig dyr som man ikke måtte spise har det sin forklaring: Svin var fulle av trikiner som skapte betydelige helseproblemer for den som fikk dem i seg. Det gjaldt den gang, men gjelder ikke idag.


Etterhvert sørget særinteresser og da særlig hos den mannlige delen av befolkningen for at nye påbud og forordninger ble ført inn religionen. Kvinner skulle tildekkes og holde kjeft i forsamlinger. Hva som var urent fikk nye tilskudd med varierende motiver og får det fremdeles idag.


Det værste med denne utviklingen er at det var makteliten som til enhver tid bestemte hvilke påbud og forordninger som skulle gjelde. Også dette har pågått kontinuerlig frem til idag. Enten gjennom religiøse regjeringer som vi f.eks. finner i Iran eller gjennom et tungt byråkratisk pavevelde. Husk at sistnevnte fremdeles fordømmer kondomer og annen prevensjon i tider hvor verden er i ferd med å overbefolkes og sliter med en AIDS-epidemi.


Slik jeg ser det er det nettopp dette påbuds- og forbudsveldet som karakteriserer verdensreligionene i dag. Det snakkes mye om medmenneskelighet og kjærlighet, men jeg syns dette drukner i all fordømmelse og alle fordommer.


For å oppsummere enkelt så langt: Religioner ble etablert for å spre moral og gode råd som var tilpasset sin tid. Noe av det har fremdeles aktualitet, men det meste er forgangent tankegods. Derfra har ulike tiders makthavere og religiøse ledere ladet religionene med personlige og egoistiske påbud og forbud.


Vel, la oss så se på hva religionene har betydd for verdenssamfunnets utvikling. Her er svaret enkelt: Krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse og atter krig, konflikt og fordømmelse. Stalin, Hitler og andre despoter blir rene amatører om man ser hva religionene har adstedkommet av drap og vold opp gjennom århundene.


Problemet er igjen de ulike makthaverne som har benyttet religion som påskudd for å erobre nytt land og til å drepe og undertrykke folkegrupper. Korsfarerene, Taliban, Nord-Irlandkonflikten er bare noen enkle eksempler på dette. I praksis burde alle religioner stilles for menneskerettighetsdomstolen og øyeblikkelig dømmes til å opphøre. En umulighet, men likevel.


Hva mener jeg så at vi skal tro på?  Faktisk mener jeg at man finner svaret i religionenes spede begynnelse. Med andre ord gjennom en felles forståelse av moral, etikk og mellommenneskelig forståelse. 


Hvor skal man så finne disse moralbegrepene? Alle religionene har noe du kan bruke. Hos den katolske kirke har du de 7 dødssynder. Disse innholder nok noen basale moralbegreper:

Hovmod (på latin superbia)
Grådighet (avaritia)
Begjær (luxuria)
Misunnelse (invidia
Fråtseri (gula)
Vrede (ira)
Latskap (acedia)


Likevel blir dette begrenset. Vel så kan man fylle på med noen av de 10 bud, hente visdommelige moralbegreper fra Koranen og andre religiøse skrifter. Det viktige er at man søker seg frem til ord og begreper som handler om moral og etikk. Ikke om religion. Hvorfor henter jeg så begreper fra nettopp verdensreligionene. Rett og slett fordi mennesker har tenkt tanker før vi kom på banen. Noen av disse bør vi lytte til, andre bør vi forkaste. I tillegg kommer alle de verdslige filosofene både i østen og vesten. Hos disse skjuler det seg viktig kunnskap og anvendelige moral - og etikkbegreper.


Saken er at vi ikke må bli historieløse samtidig som vi må forstå at religionene har en historie vi rett og slett ikke kan leve med. Historien forteller oss det. Likevel ønsker veldig mange mennesker en rettesnor i livet. Noe man kan leve etter, noe som gir mening og noe vi kan fortelle våre barn. Hvordan dette skal skje uten at det baserer seg på tvilsomme religiøse skrifter er vanskelig å predike. 


Derfor anbefaler jeg at alle tar et oppgjør med egen religion og prøver å finne den moralske kvintessensen. En essend du kan leve med uten å måtte krige, skape konflikt og fordømme anderledes tenkende. Tenk det du, Hedda!


Med hilsen fra det høye!
Atle

mandag 20. september 2010

Heller enkel spar konge, enn par i hjerter!

Det skal ikke underslås at jeg nettopp har bivånet Puls og diskusjonen om foreldre, oppdragelse  og barn på NRK1. Likevel er ikke det hovedgrunnen til at jeg tar opp blogertilværelsen igjen etter en sommerlig pause. Det er fordi dette programmet føyer seg inn i en endeløs rekke av TVprogrammer, radioprogrammer, magasinoppslag og avisartikler om tosomhetens vidunderlighet. Og om barnas beskyttede virkelighet i dagens samfunn. La meg ta det siste først. Da jeg vokste opp en gang i middelalderen gikk vi til skolen. Jeg vet dette ikke er mulig for alle idag, men de som bor der jeg bodde i oppveksten, de kjører sine barn til skolen idag og de henter dem når skolen er over eller SFO har avsluttet sin oppgave. Dette til tross for at skoleveien gikk på skjermede områder, gressplener og stier. Ti minutters gange var alt det var snakk om. Når vi kom hjem lekte vi. Så spilte vi fotball eller klatret i trær eller gikk i speidern eller.. Og da mener jeg både gikk i og til speidern. Jeg vet at mye ender seg, men kanskje man ikke skulle kaste alle gamle rutiner på havet. Vel, det om unga. Mange av dem blir sikkert skikkelige borgere av landet en gang.

Så til ensligheten. Ikke ensomheten. Media har ikke forstått at vi blir en større og større andel av befolkningen som lever helt for oss selv og har det helt greit med det. Faktisk er denne gruppen så stor at den har makt om den forener seg, Det har ikke jeg noe ønske om, men media bør likevel anamme dette faktum. Rett og slett fordi de fortsetter å terpe på spørsmål om tosomheten og gir blanke blaffen i oss som bor alene. "Hvordan setter du fart i ekteskapet", "Hvordan pirrer du partneren", "Slik får dere et bedre seksualliv", "Få mer tid til barna". Artikkelrekken er endeløs. Og så for muligens å tilfredssiille oss aleneboere så fyrer de på med en rekke artikler om sjekketriks og mulige seksuelle samværsformer. Er det det vi trenger? Neppe!

Kanskje media heller skulle fokusere litt på hva det koster å være aleneboene. Kanskje de kunne fokusere litt på at deres egne konstruerte idealer ødelegger for den naturlige omgangen mellom mennesker. Kanskje de kunne fokusere litt på at mange trives i sin enslighet, men likevel kan tenke seg å møte en åndsfrender uten å belastes med sjekketriks.

Fokuset på kostnaden ved å være enslig er totalt fraværende. Man anser det som naturlig at en enslig person godt greier seg med en 40 m2 leilighet, gjerne dårlig plassert og i et uinteressant område. Enslige kan ikke betale allverdens må må vite, de er enslige og får ikke overnattingsgjester og de trenger ingen spisestue fordi de er enslige og derav ikke har venner de kan invitere på middag.

De kan spise på McDonalds, der får de enkeltpakker. Handle i butikken blir galt fordi der satser vi på familieporsjoner. At hoteller, matinnkjøp, boliger på leie eller kjøp blir en dobbel belastning har bediftsøkonomiske grunner og er noe vi må leve med. Unnskyldningene er mange men realiteten står fast. Det er dyrt å være enslig idag.

Dermed er jeg tilbake ved starten. Skal denne usunne, overfokuseringen på barna få lov til å fotsette eller skal vi innse at i er en stor gjeng med individualister i dette landet som alle vil ha sin del av oppmerksomhet. Og som alle bidrar.

Dette ble en lite strukturert blog. Ordene datt ned i hodet på meg og ble sporenstreks festet til den interaktive himmel. Tilgi meg for det. Jeg kommer sterkere tilbake.

Med enslig hilsen fra skauen
Atle