EXIT GELIUS!

Jeg er ingen kristen person. Jeg er ikke engang i nærheten. Likevel følger jeg med når enkelte prester stikker hodet ut og får det hugget av i overført beholdning. Jeg husker godt Helge Hognestad i Høvik kirke som måtte forlate sin prestegjerning fordi hans forkynnelse ikke falt i smak. Og nå har media i en måneds tid brukt sine spaltemeter på Vålerengaprest Einar Gelius. Nå finnes det få likhetspunkter i disse to sakene om man ser bort fra resultatet. Hognestad hadde min medfølelse, noe jeg ikke kan si at Einar Gelius har. Så hvorfor det?

Jeg tror kirken trenger kvinner og menn som ønsker å utvikle prestens rolle, som vil gjøre kirken til en mer åpen institusjon, som vil inkludere alle som til vanlig faller utenfor og vil ta imot alle de som lider og trenger trøst og en forståelsesfull samtale. Dette er oppgaver som er fullstendig i henhold til bibelens ord, men som dessverre har manglet opp gjennom årene. Prester som jobber aktivt for å fylle disse oppgavene har min største sympati. De beveger kirken mer i takt med samfunnet rundt.

Gelius jobber i en bydel i Oslo hvor disse oppgavene absolutt er tilstede og hvor innsats er nødvendig, og Gelius påberope seg å være aktiv på nettopp disse feltene. Eller er det det han sier? Når det gjelder hans arbeid med å åpne folkekirken så trekker han frem begravelsen av Arne Ness. En begravelse som skulle skje uten kirkelige ritualer og sermonier. Arne Ness var en strålende filosof så det ønsket er i så måte absolutt betimelig. Men er det en åpning av folkekirken at en prest forretter en ikkekristelig begravelse? Eller er det det faktum at Arne Ness er en rikskjendis som gjør at Vålerengapresten hiver kirkens grunnleggende ritualer på båten for å få stå i medienes glitrende lys?

Gelius mener det er å åpne folkekirken å vie folk i telefonkiosker og i hjemlige hager! Hvorfor det? Eller hvorfor velger folk å gifte seg kirkelig på de mest obskure steder? Vil de ikke benytte kirken kan de jo velge borgelig vielse. Og vil de gjøre dette på helt spesielle steder får de heller forsøke å få de kommunale representantene til å stille opp der de ønsker handlingen utført. Hvor mange vielser årlig kommer på TV? Jo. kongelige og andre høyt på strå risikerer det. Også de som gifter seg i en telefonkiosk da. Og nettopp det er vel essensen her. Å komme på TV.

Gelius liker seg på TV. Han ville være dommer i en missekonkurranse som ga medieoppmerksomhet selv om han til slutt trakk seg. Og han fremsto, om enn noe keitet, som detaker i TV2s dansekonkurranse. Kanskje ikke den største synden, men den føyer seg inn i en rekke av PR-kåte sprell.

Så følger et nytt utspill. Gelius går med på å lage en radioreklame hvor han gravlegger fotballklubben Lyn med fullt kristelig sermoniell. Nå er Lyn konkurs og forvist til dødsskyggenes dal i disisjonssystemet. Dette til stor sorg for Lyns mange supportere. Hvorav mange kan være hjemmehørende i Vålerenga menighet. Det er lett å bli både blind og storkar når en hel stadion står og synger om kjerka di på hjemmekamper. Det er lett og glemme dem som føler seg ekskludert.

Her er vi ved kjernen. Det Gelius mener er morsomme små stunts kan virke frastøtende på medlemmer av hans egen hvite flokk. Det finnes de som ikke ville søke Vålerengaprestens rådgivning og trøst med en Lynpins på jakkeslaget. Det finnes de som har problemer med å legge frem sine dypeste og tyngste tanker til en prest som har fremstått både som klovn og som bajass.

Gelius selv hevder hardnakket at han ikke har fremstått som dette. Vel, jeg tror ikke det er hva han mener, men det han oppfattes som, som er avgjørende her. Så topper han forestillingen med sin bok om sex i bibelen. Jeg må her støtte meg til mange av de røstene som har blitt hevet i denne anledning og som påpeker at tolkningene er syltynne og at prestens egne seksuelle meritter er satt i hovedsetet. Uansett skaper han et problem for seg selv som prest og sjelesørger. Jeg tror at et noe mindre frilyndt eksemplar av menneskeheten som sliter med problemer med seksualliv og samliv vil ha problemer med å fremlegge dem for denne sexforfatterpresten. Jeg tror den som har slike problemer og som ønsker rådgivning ville ønsket en mer seriøs og nøytral prest som samtalepartner. Boken har rett og slett gitt Gelius for mye uheldig bagasje.

Nå har det klart fremkommet i media at Gelius har støtte i sitt eget menighetsråd. Det får han være glad for. Men han vet bedre enn de fleste at et menighetsråd langt fra representerer menighetens meninger. Til det er oppslutningen om menighetsrådet alt for liten.

Vi vet også at Gelius har gjort en fin jobb for å integrere de homofile i kirken. Dessverre drukner dette fullstendig i alt klovneriet og all bajassoppførselen. Hadde han konsentrert seg om slike viktige spørsmål ville han vært en ressursperson for den norske kirke. Dette har vel på en måte vært en kamp mellom Gud og PR hvor vår herre kanskje har vært den tapende part.

Sic transit gloria mundi!

Med hilsen fra Guds frie natur!
Atle

Sinna mann!

At vi lever i en verden av absolutter burde ikke komme som en over- raskelse på noen. Vi ønsker ikke å legge til rette for våre medmennesker. Vi ønsker å styre dem. De skal værsågod leve slik vi mener er korrekt og vi tåler dårlig avvik fra vår fasttømmrede fasit. At dette gjelder for en rekke av livets spørsmål er like sikkert. Det er vi som best vet hvordan du skal leve og vi er mange. Vårt største ønske er et konformt samfunn som tråkker i takt. Likevel kaller vi oss nytenkende, kreative og frihetssøkende. På tross av dette har vi vokst inn i rollen som meningspoliti som ofrer friheten på ideologienes alter.

Tidlig i den moderne kvinnekampen gikk jeg i 8.marstog. Jeg hadde en ekte dedikasjon til kravet om like muligheter for kjønnene. Dette var en tid hvor svært mange kvinner var hjemmeværende og hvor kvinnene som jobbet ble utsatt for tildels heftig diskriminering. Dette kjempet vi mot og kampen viste seg å gi resultater. Vi fikk regjering med stor kvinneandel og vi fikk en rekke regler hvis oppgave var å fjerne kjønnsbarrierer. Både kvinner og menn ble opplyst om hva de hadde å forholde seg til. Det var fint. Etterhvert kom det meste på plass selv om det fremdeles gjenstår krav og urettferdighet.

Likevel burde kvinnekampen for lengst har gått over i en overvåkende rolle. En rolle hvor det kontinuerlig sjekkes om det gis like muligheter til menn og kvinner. Og nettopp her ligger forskjellen.

La oss for enkelthets skyld si at vi lever i et samfunn som gir kjønnene like muligheter. Med andre ord et samfunn hvor menn og kvinner velger det som passer den enkelte best. Hvor menn og kvinner kan velge om de vil være hjemme med barna om den andre jobber. Fyyyyyy! gjaller det gjennom gater og parker, fra talerstoler og debatter og fra storting og regjering. Kvinnegruppa Ottar fnyser illsint: Da vil kvinnene snart være tilbake ved kjøkkenbenken. Det de egentlig sier er at dagens opplyste, moderne kvinner egentlig er noen uselvstendige naut som lar seg dominere av menn så snart sjansen byr seg. Er det virkelig slik. Ikke blandt de kvinnene jeg kjenner.

Kvinner inn i ledelsen har vært et krav. I dag er kvinnene klart i ledelse hva høyere utdanning angår. De scorer høyt og de gjør det godt. Mange har også funnet det fristende å innta lederverv, men ikke alle. Noen har andre mål med livet enn å være sjef. Dessverre godtas ikke det hos meningspolitiet. Derfor må vi ha kjønnskvotering. Vil du ikke så skal du, om det så går på bekostning av en mann som kanskje både vil og kan. Hvis vi oppretter en ny toglinje i Norge og forteller at dette toget er åpnet for alle og til samme pris så har vi skapt en mulighet for at alle kan bevege seg fra A til B. Det betyr ikke at alle må gjøre det.

Derfor må vi slutte å le av folk som gjør andre valg. Nettopp fordi de har et valg og kan bruke det. Så derfor: Hold likestillingsombudet varmt og la det være en vaktbikkje som sørger for like muligheter for alle. Så kan meningspolitiet og misfortåtte fanatikere bruke tida si på noe nyttig.

Skolevesenet er en annen verkebyll. Alle som har levd noen år har oppleved en skolehverdag der noen av våre medelever gikk i hjelpeklasse eller Iddioten som disse klassene mer folkelig ble kalt. Det var et grusomt system som moderne, tenkende mennesker etterhvert reagerte på. Vi kunne ikke ha et system som brennmerket mennesker på denne måten. Etterhvert ble alle elever integrert i felles klasser. Endelig, tenkte vi i kor fordi vi alle hadde sett urettferdigheten. Nye reformer ble innført og nye planer ble skrevet. Alle skulle få muligheten og hjelpen som trengtes. Alle skulle bli like. Og her står vi foran kjempetabben. Skulle alle bli like måtte noen endre seg. Ikke bare måtte de dårligste elevene bli flinkere. De flinkeste måtte også bli dårligere. På den måten kunne man møtes på et akseptabelt nivå. Altså var det noen som tapte mens andre vant. Er det et godt resultat? Neppe!

Vi trenger dyktige folk i et fremtidig Norge. Folk som behersker avansert teknologi og folk som er innovatører innen data, medisin og forskning. Folk som gjennom sitt avanserte arbeid skaper bedre hverdager for oss alle og som på sikt bidrar positivt til landets vekst og rikdom. Kommunistene forsto nettopp dette og sluset begavede elever inn i spesialskoler hvor de ble undervist på individuelt plan. Dessverre ga de blanke faen i de som ikke strakk til, men som kunne blitt dyktige, tilfredse mennesker om de også fikk tilpasset undervisning. Alle mennesker er like verdifulle, men det betyr ikke at de må presses gjennom samme mal. Får vi øynene opp for dette faktum får vi et bedre samfunn hvor flere finner sin plass. Tenk det du, Hedda!

Romfolket har hatt en fremtredende plass i nyhetsbildet de siste ukene. Det er ikke første gang de pådrar seg oppmerksomhet. I Norge ble tatere eller romfolk, som vi kaller dem idag, kjeppjagd. De ble sterilisert og de ble fratatt barn ved makt. Under krigen fikk de nazistenes blikk på seg og ble sendt samme veien som 6 millioner jøder. Til gasskamre og forbrenningsovner. Hvorfor har sigøynere og tatere blitt uglesett, fordrevet og drept gjennom årtier eller kanskje århundreder?

Fordi de lever på tverke av vårt sstrømlinjeformede samfunn. De lever som en slags urbane nomader med sine campingvogner og sine brakkebyer. Opprinnelig vandret de inn til våre europeiske områder fra India mens vi idag tilskriver Romania som deres hjemland.

I Oslo hadde vi til for noen år siden et eget sigøynerkontor. Dette kontoret skulle bidra til at sigøynerne ble tilpasset det norske samfunn gjennom fast bolig, fast jobb og skolegang. Dette kontoret må ha vært den mest mislykkede satsning i byens historie. Gjennom de tiårene de eksisterte med sine seks ansatte greide de å få en person i fast arbeid. At dette var en psykisk handikappet person hører med til historien. De måtte også tåle en rekke avisoverskrifter om raserte boliger og gjenspikrete dører når sigøynerne la ut på sine reiser. I dag er det Frankrike som har gått til angrep på Romfolket for å få dem ut av landet og "hjem" til Romania. Igjen opplever vi tårer og nød. I Ungarn har sigøynerne vært en svært viktig del av kulturbildet. Alle kjente restauranter i Budapest kunne by på et sigøynerorkester og det hersker ingen tvil om at de var utrolig dyktige. Nå må restaurant etter restaurant legge ned sin satsning på sigøynermusikk. Finanskrisen tillater det ikke. Igjen er det de fattigste og de utstøtte som må lide.

Nå skal ikke jeg underslå det faktum at det både har fulgt kriminalitet og vold i Romfolkets fotspor. En av årskene kan være kontinuerlig nød. En annen kan være tradisjon. Man skal ikke være mer blåøyd enn det.

I dag opplever vi medlemmer av Romfolket som til tider agressive tiggere her i landet. Og som regel i organiserte tiggerbander hvor folk står bak og organiserer. Det føles utrygt og det irriterer.

Etter krigen fikk jødene sitt Israel mens romfolket ikke fikk en dritt. Derfor fortsatte de som de alltid hadde gjordt på godt og på vondt. Alle vil ha dem vekk. Ute av syne, ute av sinn.

Derfor spør jeg: Har noen forsøkt å forstå denne menneskegruppen? Har noen lyttet til deres drømmer og behov? Har noen giddet å gå i dialog med dem? Fordi de farter over hele Europa burde dette være et soleklar oppgave for EU eller kanskje for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Sigøynere eller romfolk har sine konger, høvdinger eller ledere. Derfor finnes det folk å snakke med. Kanskje man gjennom denne dialogen kunne komme fram til måter å hjelpe på og måter å bekjempe kriminaliteten på. Gjør man ikke dette vil man opprettholde en trist pariakaste i Europa. Det burde vi ikke være bekjent av.

Hva mener jeg så med disse tre sakene: Likestilling, utdanning og romfolk? Det er enkelt! Jeg mener at vi må slutte å kjøre våre medmennesker gjennom trange maler som former alle til gode, stereotype samfunnsborgere, men som ødelegger frihet, kreativitet og menneskeverd. Det samme gjelder i så mange av dagens samfunnsspørsmål. Hiv malene og tenk på inividet. Det er hos det fremtiden ligger!

Da ønsker jeg alle sammen
en glitrende lørdagskveld.
Fàr varsomt med hverandre!

Atle
trygt og godt på skauen.

Ser ikke skogen for bare trær!

Har du noengang fløyet over Norge med god sikt? Det har du helt sikkert. Da har du også kunnet la blikket hvile på et grønt teppe som sprer seg kvadratkilometer på kvadratkilometer under deg. Vi kaller det skau. Grantrær, furutrær, bjerk, osp, or og rogn. De finnes i et slikt antall at Kinas samlede innbyggertall kun blir en parentes i sammenlikning. Innimellom stikker det opp fjell og vidde. Det bør du se ekstra nøye på, for om noen år kan deler av det være borte. Tregrensen beveger seg nemlig. Trærne har startet med tindebestigning og vil høyt på strå. Hvorfor? Klimaendringer sier forskerne. Det har blitt varmere og fuktigere. Nede i de store skogsområdene er også trærne på fremmarsj. De blir fler og fler og skogen tetner til. Hvorfor?

Her er det to viktige årsaker. Et av dem er ulv, bjørn, jerv og gaupe samt et kobbel med løse hunder. Men disse dyra planter da ikke trær! Korrekt. De eter derimot de dyra som beiter og holder underskogen nede. La oss kalle disse for sau. Og jeg syns sauer er ålreite dyr. Jeg fortstår bønder som er lei av å skue ravnens flukt for å finne veien til neste kadaver. Det handler ikke lenger om erstatningssummer og økonomi når man finner et halvt ihjelrevet lam. Det handler om sorg og forvilelse. Det forbauser meg en smule at det er de samme folka som står på barrikadene for pelsdyrene som også kjemper for enda større utbredelse av rovdyr og som vitser om bøndenes tapstall. Nå er jeg mot pelsdyravl og for at rovdyrene ikke skal utryddes. Aller mest er jeg for litt edruelighet.

Siste utspill fra naturvernerne er å gjøre Nordmarka til et rovdyrreservat. Det er ikke farlig sier de. Ulv har knapt drepet mennesker i Norge. Men samles de innenfor et begrenset område hvor mattilbudet blir stramt spiser et rovdyr det som presenteres på menyen. Først og fremt unger og gamle treige mennesker. Mindre barnehaveplasser og sykehjem blir det positive resultatet, Sånn er det. Dette er en soleklar by mot land situasjon. Kanskje vi skulle få oss en røslig ulvestamme i Frognerparken. Der kunne de levd på små veskehunder.

Spøk tilside. Vil man beholde gammelt kulturlandskap og sørge for mindre fortetting av skog må man også godta beitedyr som sau og geit. Dermed må man utpeke mer fjerntliggende områder langs grensa til Sverige som rovdyrområder og unngå jakt på hjortedyr i disse områdene slik at det er vilt nok til ulv, gaupe og bjørn. Så får folk sørge for å holde bikkjene sine i bånd.

Vi har altså ikke avskoging i Norge. Vi har tilskoging. Årsak nummer to har med etterspørsel å gjøre. For noen tiår siden var papir-, papp- og celluloseproduksjonen stor i Norge. Vi lagde flere produkter som hadde sitt opphav i plank og tremasse. Det gjør vi ikke i samme grad lenger. Prisene på tømmer synker og det samme gjør mottakskapasiteten i industrien. Så finner kloke forskere ut at det kan produseres biodiesel. Ikke før er det sagt så skrikes det opp fra regjering og særorganisasjoner om at biodiesel benytter viktige matressurser som blandt annet raps. Ergo må biodiesel avgiftsbelegges på samme måte som annen diesel. Hadde de skreket litt lavere og lyttet litt mer hadde de kanskje hørt meldingen fra landbrukshøyskolen på Ås. Der har flinke folk funnet frem til et enzym som gjør det mye enklere å utvinne biodrivstoff av nettopp trær. Og trær er såvidt meg bekjent ingen kjent matvare her til lands om man ser bort fra litt barkebrød i pressede situasjoner.

Kanskje dette kunne få litt fart i skogbruksnæringen. Hadde man i tillegg gått inn for bedre utnyttelse av varmeproduksjon gjennom flis og pellets hadde omsetningen økt enda mer. Det hadde vært noe det.

Men slik tenker ikke våre politikere. Elektrisitet er tidens Gud. Kun det er rent nok. Da teller det tydeligvis ikke at vi kunne senket co2-utslippene betydelig ved å velge det nest beste. Skau er faktisk en fornybar ressurs. Den gror opp igjen og akkurat nå gror den for fort. Finnene er flinkere enn oss til å utnytte sine enorme skogressurser. Vi kunne kanskje koste på oss å sjekke hva våre melankolske, tangodansende naboer gjør. Dessverre sliter nordmenn flest med en ting: Vi tar ikke imot råd.

Finner vi likevel frem til måter å utnytte skogen lønnsomt på vil vi uansett møte protester. Særlig mot maskinell skogsdrift. Et fjolls fra en miljøvernorganisasjon sto seriøst fram og priset plukkhugsten. Med det menes at man vandrer ut i skogen og blinker ut et tre her og et tre der. Man gjorde det slik til innpå 60-tallet. Man brukte også hest med bukk og geit etter for å slepe tømmeret fram dit det kunne fløtes videre. Prisverdig! Men akk så dyrt. Idag ville en sekk ved koste flere hundre kroner om den skulle vært hentet ut på den måten. Romantiske drømmerier er greie nok så lenge de forblir på drømmeplanet.

Vi vil trenge ny næring her i landet og skogen står der og bare venter. Venter på noen med klokskap og idéer. Foreløpig er de fraværende på den offenlige scenen. Skulle de dukke opp skal de i allefall få min applaus.

Mange hilsner fra skauen
hvor det nå er 10 blå og synkende.
Det er godt jeg har nok ved.

Atle

Ord om ansvarsfraskrivelse.

Å ta ansvar. Det er et kravstort begrep. Særlig når det gjelder å ta ansvar for andre eller stille seg solidarisk med andres behov. Og spesielt om du er et stort konsern. Da blir det enda vanskeligere. Dessverre finnes det en rekke eksempler på nettopp det.

For noen dager siden ble en mann funnet død i en leilighet i Konowsgate i Oslo. At folk dør og blir funnet skjer stadig vekk, men at man finner folk som har ligget død i sin leilighet i over to år er heldigvis ikke hverdagskost. Hvordan man umiddelbart kunne si at vedkommende hadde ligget der minst 2 år baserer seg på det faktum at det var da Hafslund stengte av strømmen. Altså høsten 2008. De hadde etter flere purringer og oppmøte hvor de ringte på døren, ikke fått fatt i fyren. Dermed stengte de. At han kunne være savnet, alvorlig fysisk eller psykisk sjuk eller kanskje død var det ingen som gadd å tenke på. De stengte strømmen fordi de ellers ville tape penger og penger er som kjent de eneste motivene store konsern driver etter. Noen dager senere dukker hans to barn opp i media og beklager at de ikke hadde kontakt med sin far og derfor ikke kunne vite. Naboene bare ristet på hodet, ville ikke vite av ham, ga blaffen og ga til beste en skuffe full av dårlige unnskyldninger. Jeg er ikke i tvil om at både barn og naboer har et ansvar. Et moralsk ansvar. Men dessverre lever vi i et samfunn hvor vi distanserer oss fra våre medmennesker og er mest opptatt av meg og mitt.

Uansett så er Hafslund den store skurken. De fikk signaler i form av ubetalte regninger. Dessverre nektet de å innse at dette kunne være mer enn et regnskapsproblem. De ga faen. Det gjorde de også når en søttiåring frøys ihjel vest for byen et snaut år tidligere. Han var også bare en minuspost.

I Norge er vi storprodusenter av elektrisitet. Og denne elektrisiteten kommer i hovedsak fra vassdrag spredt over hele landet. Det er en naturressurs vi i Norge eier sammen. Til å forvalte denne ressursen har vi en rekke kraft- og distribusjonsselskaper. De ser ikke på oss som medeiere. De ser på oss som kunder de skal tjene mest mulig penger på. På liv og død. Det er kun i de politiske talene det snakkes vakkert om våre felles ressurser. I det virkelige liv snakker vi kun om profitt.

Nå får vi håpe det kommer soleklare regler for kraftselskapene som evner å plassere ansvaret der det hører hjemme. Nemlig hos dem selv.

Nå er det dessverre slik at også solidariteten glimrer med sitt fravær hos kraftkonsernene. Under fjorårets fimbulvinter sprikte kraftprisene her i landet noe helt utrolig. I Nord- og Midtnorge fikk de servert kilowattpriser som gjorde at mange måtte ta en seriøs diskusjon om de skulle ta seg råd til å trakte kaffe. For meg er dette et helt utrolig utslag av våre felles naturressurser. Vi bor i det som stadig utpekes som verdens beste land og vi skryter uhemmet av vårt sosialdemokrati. Men vi greier ikke å levere strøm til samme pris over hele landet.

For en tid siden ble det presentert en undersøkelse som viste at folk hadde helt feil avtaler med sine kraftleverandører. Hadde de byttet avtale hadde de kunnet spare tusner av kroner. Dessverre hører ikke disse avtalene til folks grunnutdannelse her i landet. Så hvem vet? Kraftselskapene selvfølgelig! De vet hva som lønner seg for kunden. Men opplyser de om det? Tenk om du fikk et brev i posten hvor det står: "Vi har endret energiavtalen din til noe som passer deg bedre. Totalt vil du spare kr. 2.889,- på dette neste år. Bruk pengene på noe hyggelig! Hilsen din venn Kraftverket." Det hadde vært noe det! Dessverre skjer det ikke. Idag ler de hele veien til banken av dumme nordmenn med ulønnsomme avtaler. Sånn er det!

Telekommunikasjonsselskapene er en annen gruppe med grådige senjapper. For noen få dager siden kunne man gjennom nyhetene høre at i en rekke av landets grisgrendte strøk var innbyggerne avskåret fra å ha bredbånd. Hvorfor det mon tro? Jo, det staten har gjordt er å auksjonere bort de frekvensene som er øremerket bredbåndstrafikk. Den største eieren av slike frekvenser er staten selv gjennom konsernet Telenor som i tidligere tider lød navnet Televerket. De sier rett ut at de ikke tjener nok penger på å levere bredbånd til boliger og bedrifter der ute på bondelandet. Og det i et land hvor det jobbes mot fraflytting og oppfordres til å etablere næring i mer fjerntliggende strøk.

Japperepresentanten fra det "statlige" selskapet ville spare disse frekvensene til mobilt bredbånd som alle vet er noe som virker i landets byer og i de kuleste alpinløypene. Det vil altså ikke hjelpe folk som allerede sliter med dårlig mobildekning.

Her må vi snakke solidaritet. I dagens samfunn er det et krav å ha både god mobildekning og bredbåndstilgang. Når vi så har et telekomminikasjonsselskap som vi alle eier og som gir enorme overskudd til staten hvert eneste år må det være et et helt legitimt krav  at man solidarisk leverer disse tjenestene til alle nordmenn og til samme pris. Derfor må Teletilsynet nå se til at det rigges sendere, linjer og frekvenser som sørger for at Norge er et telerike. Når infrastrukturen er oppe får de forskjellige selskapene konkurrere med hverandre på pris. Det er bare sundt.

På femti- og sekstitallet var det ventetid på fasttelefon, men landet ble utgygget etterhvert. Den viljen er tapt på blårussens alter. Over det alteret står det skrevet: Farvel solidaritet!

Vel det var en liten kraftsalve fra skauen!

Atle

En høstkveld på Krokskogen

Støpejernsovnen glor mot meg med sitt glødende, heite blikk her jeg sitter i sofahjørnet i min gamle stue. Ingen lamper, ingen flimrende TV-skjerm. Bare denne intense ildmørjen bak ovnens vindu fanger oppmerksomheten min. Og den hynotiserer meg til å slippe tankene fri slik at de kan følge de stier de selv velger. Selvfølgelig påvirkes veivalget. Først og fremst av ting som har opptatt meg den siste tiden. Og i god bibelsk tradisjon er det det siste søm står først i tankekøen. Og det handler om et annets menneskes tankegods, menlig det Johan Galtung presenterte i formiddagens utgave av Søndagsavisen på P2. Programlederen brukte dagens innsamlingsaksjon som inngang for å snakke om nødhjelp, men Galtung lot samtalen få en litt uventet retning. Han valgte først og fremst å snakke om metodikk fremfor penger. Og om aktivisering av menneskelige ressurser fremfor støtte. Og han valgte Kina som eksempel. Landet hvor kanskje 400 millioner mennesker har gått fra bunnløs fattigdom til en slags lavere middelklasse. Ikke gjennom å strø ut penger over landsbygd og byer, men gjennom å bidra til opprettelse av minibedrifter som altså ikke må forveksles med mikrolån slik vi kjenner det fra Bangladesh. Nei, her har det offentlige og det private vært aktive fødselshjelpere for enmannsbedrifter og små lokale foretak. Ikke ved å sprøyte inn bistandsmidler, men gjennom kunnskap og tilrettelegging. De som får hjelp blir ikke rike, men i stand til å tjene penger til livsopphold. Disse pengene brukes i andre lokale foretak og sakte begynner det økonomiske hjulet å bevege seg.

Det Galtung sier her burde være pensum for såvel Erik Solheim som alle offentlige og private bistandsorganisasjoner. I den menneskelige psyke er det nemlig stor forskjell på hvordan man forholder seg til ting man passivt får forært og det man selv bidrar til å bygge opp. Det tror jeg er noe de fleste av oss er villlige til å erkjenne. Jeg har i en tidlige blog vært inne på at det kan være bedre og redde 100 folk fullt og helt enn 10.000 mennesker stykkevis og delt. Fordi det å nesten bli reddet ofte er det samme som ikke å bli reddet i det hele tatt. At du nesten reddet et menneske fra å drukne betyr at uansett hvor hardt du prøvde druknet den du forsøkte å redde. Absolutt krisehjelp er selvfølgelig noe annet, men ønsker man å bidra til å bygge en fremtid så tror jeg Johan Galtungs enkle oppskrift er den eneste som gir et ønsket resultat.

Igjen faller øynene på ovnens glødende inferno. Det er fred og ro i stuen og noen bøssebærere tror jeg ikke gidder å ta veien hit opp i skogen. Flyktningehjelpen er en god sak så noen kroner skal de nok likevel få av meg.

Penger gjør i det hele tatt mye med menneskenes oppførsel. Noen mangler dem totalt og gjør hva som helst for å få tak i midler til å fø familien. Noen kan ikke få nok og bruker de utroligste metoder for å skaffe seg det de ønsker. Nå er han på jakt etter landets stigende antall millionærer og finansmatadorer tenker du, men nei, ikke denne gangen. Denne gangen handler det om en liten hagegnom av en biskopsønn som rundlurte sin noe naive mor og hennes nære venninner. Hvorfor? Fordi han ville bo på luksushoteller og kjenne spenningen ved spill på nettet og i kasinoer.

Det begynte med spill på Oddsen og annet hos Norsk Tipping for Bjarte Baasland. Og han hadde suksess. Han var flink og vant penger. For de fleste av oss ville dette vært økonomisk lykke. Vi som opplever en viss glede ved å vinne en 50-lapp i Lotto. Dessverre ikke for biskopsønnen. Han ville som Askeladden ut i verden for å vinne halve kongeriket. Prinsessa  var det kanskje ikke så farlig med. Hva gjør man så? Man melder hjem og forteller at nystartet business i utlandet går så det suser og nå trenger kapitalinnsprøytning. Ikke bare en gang, men flere. Biskopsønnen er administrerende direktør i navnet, men langt fra i gavnet. Selv om han i sannhet bor som én. Luksushoteller i ukesvis var manéren. Businessen skjedde ved spillebord og på internet. Helt til vår lille Askeladd måtte innse at snipp, snapp, snute så var eventyret ute.

Hjemme ventet onkel politi, en far som måtte gå fra kappe og krave og en mor som ganske selvforskylt var havnet i venners unåde. Vår lille eventyrer blir dømt for svindel og kan se frem til noen år ormegården. Men det godtar ikke guttepjokken. Han var blitt lurt opp i stry av spillselskapene, dessuten var han syk. Han forsto ikke alvoret i det han hadde begått. Det var en psykisk brist. Så han anker og han ønsker å stille det australske bettingselskapet for retten i Norge. Den retten  blir han tilkjent og der står saken nå.

Det jeg spør meg selv om er følgende: Skal påståtte psykiske brister være nok til at en forbyter blir frikjent. Ja, i enkelte tilfeller skal det være det. Da tenker jeg på enkelte drapssaker hvor den dømtes psykiske helse i gjerningsøyeblikket har blitt grundig kartlagt. Da kan drapsmannen dømmes til psykiatrisk behandling i trygge omgivelser. Trygge for vedkommende og trygge for samfunnet. Om vedkommende skal gjennomføre en restsoning etter behandling er et spøsmål jeg ikke vil ta stilling til her.

Når det derimot gjelder vinningsforbrytelser og en rekke voldforbrytelser er jeg ikke i tvil. Gjerningsmannen skal dømmes. Ellers ville vi fått mange snodige resultater. Blind vold i fylla ville ikke kunne dømmer fordi gjerningsmannen var beruset og ikke ved sine fulle fem.

De fleste av oss er utstyrt med en ballast bestående av etikk og moral. Vi vet at vi ikke skal slå, stjele eller drepe. Vi vet det er galt og at det går utover noen. Når vi likevel velger å trosse denne kunnskapen vet vi også  at vi har begitt oss ut på farlige veier som kan ende med påtale og straff. Likevel er mange villige til å ta sjansen. Om noen visste dette så må det ha vært biskoppjokken. Det var gøy, det var spennende og han fikk blande seg med de rike og berømte, men som kjent; etter den søte kløe kommer den sure svie. Hadde Bjarte hatt en smule selvrespekt hadde han sagr det rett ut: Unnskyld alle sammen jeg har lurt dere og vil ta konsekvensen av ugjerningen. Etter straffen kunne han muligens gått videre med hodet i hverfall litt høyere. Pappaen kan nok fortelle ham litt om det.

Ovnen er også kravstor og nå vil den ha ved igjen, men den utgir seg heldigvis ikke for å være noe annet enn en ovn. Jeg fyller på og snart rumler det godt i ovnsmagen. Djeveløyet gløder igjen og til tross for mitt verbale samvær med biskopsønnen og det faktum at maleriet av min farfar, prosten, henger der på veggen føler jeg for litt mer sakral stemning og tenner et stearinlys. Akkurat som de gjør i kirken på søndag. En annen ting som skjer på søndager er fotballkamper. Og her i skjæringspunktet mellom kirke og fotball bryter en annen geistlig inn i tankebanene. En liten prestepjokk denne gangen. En liten prestepjokk som får kjerka si besunget på alle favorittlagets hjemmekamper. En liten prestepjokk som har problemer med å skille mellom det verdslige og det sakrale. I allefall hadde han det da han forrettet fotballklubben Lyns begravelse for åpen eter og på den måten tråkket på en rekke sørgende Lynfans. En vanlig Vålerengasupporter kunne ha gjordt det samme uten at noen hadde løftet på et øyebryn. Det hadde vel nærmest vært forventet. Men når Einar Gelius gjør det så er det ikke lenger en supporter, men en prest i den kongelige, allminnelige, norske kjerke. Når Gelius tidligere har detatt i dansekonkurranser og vært dommer i skjønnhetskonkurranser har han bare vært Einar. I allefall så lenge han ikke dømte noen til evig fortapelse, men når han opptrer på radio og forretter så er han prest. Det burde han forstå.

Nå har den selvsamme presten utkommet med en bok om kirke og sex. Her har han personlig tolket, eller  ifølge mange av kirkens folk, feiltolket en rekke bibelsteder for å vise at bibelen allmengjør seksualitet og åpner for de fleste varianter. Dette krydrer han selv med sine egne erfaringer som nok beveger seg et stykke fra misjonærstillingen. Jeg har ikke lest boken og kommer heller ikke til å gjøre det. Til det finnes det alt for mye glitrende erotisk litteratur skrevet av glimrende forfattere. De er tydelig at herr Gelius har hatt et brennende ønske om å uttrykke seg erotisk og har valgt å bruke bibelsitater som et vikarierende motiv. Kunne han ikke heller vært litt modig å gitt ut boka: "Slik puler en prest!". Det hadde vel sagt nettopp det han ønsker. Nemlig at herrens tro tjenere også driver med slikt. Bortsett fra i den katolske kirke da. Der hersker sølibatet slik at presteskapet må nøye seg med å forgripe seg på uskyldige korgutter. Det kunne Gelius ha skrevet om det. Gjordt sin reaserch og presentert en skikkelig brannbulle over pavens unnfallenhet i disse sakene. 

Vel, nå har Vålerengen sikret seg sølv i årets serie og vi kan alle sette oss tilbake og vente på at høymesser og lovsanger toner fra Vålerengen kirke. Hvor mange av Klanens medlemmer som kjenner sin besøkelsestid gjenstår å se.

I ovnen har intensiteten avtatt. Kaskje jeg skal sørge for at den gløder skikkelig igjen? Uansett blir det sakrale innholdet denne kvelden begrenset til et aldri så lite glass altervin. Jeg håper du bærer over med det!

En strålende aften ønskes her oppe fra Krokskogen!

Atle

Hva i himmelens navn skal vi med religion?

Menneskehetens historie har i årtusener vært styrt av ulike religioner, men hva er egentlig religion og hva betyr den for menneskeheten idag? La meg få starte med det første først og dette blir en helt personlig tro, om man kan bruke det ordet. 


Våre eldste, aktive reigioner kan man vel litt upresist si at hadde sitt opphav for drøyt 5000 år siden. Dette sier jeg vel vitende om at man kan påberope seg eldre kulturer med tydelige religiøse tilsnitt lenge før dette, men disse hevder seg ikke blant verdensreligionene idag.


Hvordan oppsto så disse religionene? Det finnes nok flere forklaringer, men jeg har stor tro på følgende: Menneskeheten hadde kommet så langt i sin utvikling at flere opplyste mennesker innså behovet for å få etablert moral og etikk i samfunnet. Man trengte noen leveregler og man trengte å bli beskyttet mot ting som kunne skade liv og helse. Lærde personer begynte å predike disse tankene, men innså nok snart at de måtte gis en overordnet kraft for å slå igjennom. En kraft som dømte og straffet de som ikke ville innordne seg de nye begrepene. En kraft som var overmenneskelig og som styrte livet både før og etter døden. Særlig det siste var viktig. Ingen vet hva som skjer når legemet trekker sitt siste åndedrag, så her lå det en mulighet for å predike straffedom og himmelske opplevelser basert på hvordan man hadde levd sitt  jordiske liv. Kort sagt etablerte man en religion for gi sine moralske og etiske meninger en kraft som måtte godtas uten beviser.


Når religionen vel var etablert var det fritt fram for å fylle opp med de forskjelligste råd og moralske påbud og denne utviklingen har pågått frem til våre dager. Når man for noen tusen år siden bestemte at svin var et syndig dyr som man ikke måtte spise har det sin forklaring: Svin var fulle av trikiner som skapte betydelige helseproblemer for den som fikk dem i seg. Det gjaldt den gang, men gjelder ikke idag.


Etterhvert sørget særinteresser og da særlig hos den mannlige delen av befolkningen for at nye påbud og forordninger ble ført inn religionen. Kvinner skulle tildekkes og holde kjeft i forsamlinger. Hva som var urent fikk nye tilskudd med varierende motiver og får det fremdeles idag.


Det værste med denne utviklingen er at det var makteliten som til enhver tid bestemte hvilke påbud og forordninger som skulle gjelde. Også dette har pågått kontinuerlig frem til idag. Enten gjennom religiøse regjeringer som vi f.eks. finner i Iran eller gjennom et tungt byråkratisk pavevelde. Husk at sistnevnte fremdeles fordømmer kondomer og annen prevensjon i tider hvor verden er i ferd med å overbefolkes og sliter med en AIDS-epidemi.


Slik jeg ser det er det nettopp dette påbuds- og forbudsveldet som karakteriserer verdensreligionene i dag. Det snakkes mye om medmenneskelighet og kjærlighet, men jeg syns dette drukner i all fordømmelse og alle fordommer.


For å oppsummere enkelt så langt: Religioner ble etablert for å spre moral og gode råd som var tilpasset sin tid. Noe av det har fremdeles aktualitet, men det meste er forgangent tankegods. Derfra har ulike tiders makthavere og religiøse ledere ladet religionene med personlige og egoistiske påbud og forbud.


Vel, la oss så se på hva religionene har betydd for verdenssamfunnets utvikling. Her er svaret enkelt: Krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse, krig, konflikt og fordømmelse og atter krig, konflikt og fordømmelse. Stalin, Hitler og andre despoter blir rene amatører om man ser hva religionene har adstedkommet av drap og vold opp gjennom århundene.


Problemet er igjen de ulike makthaverne som har benyttet religion som påskudd for å erobre nytt land og til å drepe og undertrykke folkegrupper. Korsfarerene, Taliban, Nord-Irlandkonflikten er bare noen enkle eksempler på dette. I praksis burde alle religioner stilles for menneskerettighetsdomstolen og øyeblikkelig dømmes til å opphøre. En umulighet, men likevel.


Hva mener jeg så at vi skal tro på?  Faktisk mener jeg at man finner svaret i religionenes spede begynnelse. Med andre ord gjennom en felles forståelse av moral, etikk og mellommenneskelig forståelse. 


Hvor skal man så finne disse moralbegrepene? Alle religionene har noe du kan bruke. Hos den katolske kirke har du de 7 dødssynder. Disse innholder nok noen basale moralbegreper:

Hovmod (på latin superbia)
Grådighet (avaritia)
Begjær (luxuria)
Misunnelse (invidia
Fråtseri (gula)
Vrede (ira)
Latskap (acedia)


Likevel blir dette begrenset. Vel så kan man fylle på med noen av de 10 bud, hente visdommelige moralbegreper fra Koranen og andre religiøse skrifter. Det viktige er at man søker seg frem til ord og begreper som handler om moral og etikk. Ikke om religion. Hvorfor henter jeg så begreper fra nettopp verdensreligionene. Rett og slett fordi mennesker har tenkt tanker før vi kom på banen. Noen av disse bør vi lytte til, andre bør vi forkaste. I tillegg kommer alle de verdslige filosofene både i østen og vesten. Hos disse skjuler det seg viktig kunnskap og anvendelige moral - og etikkbegreper.


Saken er at vi ikke må bli historieløse samtidig som vi må forstå at religionene har en historie vi rett og slett ikke kan leve med. Historien forteller oss det. Likevel ønsker veldig mange mennesker en rettesnor i livet. Noe man kan leve etter, noe som gir mening og noe vi kan fortelle våre barn. Hvordan dette skal skje uten at det baserer seg på tvilsomme religiøse skrifter er vanskelig å predike. 


Derfor anbefaler jeg at alle tar et oppgjør med egen religion og prøver å finne den moralske kvintessensen. En essend du kan leve med uten å måtte krige, skape konflikt og fordømme anderledes tenkende. Tenk det du, Hedda!


Med hilsen fra det høye!
Atle

Heller enkel spar konge, enn par i hjerter!

Det skal ikke underslås at jeg nettopp har bivånet Puls og diskusjonen om foreldre, oppdragelse  og barn på NRK1. Likevel er ikke det hovedgrunnen til at jeg tar opp blogertilværelsen igjen etter en sommerlig pause. Det er fordi dette programmet føyer seg inn i en endeløs rekke av TVprogrammer, radioprogrammer, magasinoppslag og avisartikler om tosomhetens vidunderlighet. Og om barnas beskyttede virkelighet i dagens samfunn. La meg ta det siste først. Da jeg vokste opp en gang i middelalderen gikk vi til skolen. Jeg vet dette ikke er mulig for alle idag, men de som bor der jeg bodde i oppveksten, de kjører sine barn til skolen idag og de henter dem når skolen er over eller SFO har avsluttet sin oppgave. Dette til tross for at skoleveien gikk på skjermede områder, gressplener og stier. Ti minutters gange var alt det var snakk om. Når vi kom hjem lekte vi. Så spilte vi fotball eller klatret i trær eller gikk i speidern eller.. Og da mener jeg både gikk i og til speidern. Jeg vet at mye ender seg, men kanskje man ikke skulle kaste alle gamle rutiner på havet. Vel, det om unga. Mange av dem blir sikkert skikkelige borgere av landet en gang.

Så til ensligheten. Ikke ensomheten. Media har ikke forstått at vi blir en større og større andel av befolkningen som lever helt for oss selv og har det helt greit med det. Faktisk er denne gruppen så stor at den har makt om den forener seg, Det har ikke jeg noe ønske om, men media bør likevel anamme dette faktum. Rett og slett fordi de fortsetter å terpe på spørsmål om tosomheten og gir blanke blaffen i oss som bor alene. "Hvordan setter du fart i ekteskapet", "Hvordan pirrer du partneren", "Slik får dere et bedre seksualliv", "Få mer tid til barna". Artikkelrekken er endeløs. Og så for muligens å tilfredssiille oss aleneboere så fyrer de på med en rekke artikler om sjekketriks og mulige seksuelle samværsformer. Er det det vi trenger? Neppe!

Kanskje media heller skulle fokusere litt på hva det koster å være aleneboene. Kanskje de kunne fokusere litt på at deres egne konstruerte idealer ødelegger for den naturlige omgangen mellom mennesker. Kanskje de kunne fokusere litt på at mange trives i sin enslighet, men likevel kan tenke seg å møte en åndsfrender uten å belastes med sjekketriks.

Fokuset på kostnaden ved å være enslig er totalt fraværende. Man anser det som naturlig at en enslig person godt greier seg med en 40 m2 leilighet, gjerne dårlig plassert og i et uinteressant område. Enslige kan ikke betale allverdens må må vite, de er enslige og får ikke overnattingsgjester og de trenger ingen spisestue fordi de er enslige og derav ikke har venner de kan invitere på middag.

De kan spise på McDonalds, der får de enkeltpakker. Handle i butikken blir galt fordi der satser vi på familieporsjoner. At hoteller, matinnkjøp, boliger på leie eller kjøp blir en dobbel belastning har bediftsøkonomiske grunner og er noe vi må leve med. Unnskyldningene er mange men realiteten står fast. Det er dyrt å være enslig idag.

Dermed er jeg tilbake ved starten. Skal denne usunne, overfokuseringen på barna få lov til å fotsette eller skal vi innse at i er en stor gjeng med individualister i dette landet som alle vil ha sin del av oppmerksomhet. Og som alle bidrar.

Dette ble en lite strukturert blog. Ordene datt ned i hodet på meg og ble sporenstreks festet til den interaktive himmel. Tilgi meg for det. Jeg kommer sterkere tilbake.

Med enslig hilsen fra skauen
Atle

Fra våren i min ungdoms vår

Når jeg tenker tilbake på 
min barndom er det ofte 
minner fra våren som dukker opp. Jeg tror det gjelder mange av oss nordboere at minner fra tiden da en lang vinter med kulde, sne og ikke minst mørke måtte gi tapt for lyset og alt livet i naturen, sitter spikret. Først og fremst husker jeg da mor sa at det var tid for å besøke skomaker Ringvoll, som holdt til i nærheten. Da handlet det om vårens innkjøp for min del. Nye fotballstøvler! Misforstå ikke, her snakker vi ikke om spesialtilpasset utstyr for for skru og presisjonspasninger a la Beckham. Nei, her snakker vi om en type videreutviklete turnsko med knotter under som den liten pode løp rundt med hele sommeren til knottene utpå høsten var så flate og jevnet med sålen at de måtte gå i sin grav og vente på å bli reinkarnert hos skomaker Ringvoll neste vår. Disse satt på beina fra sein vår til tidlig høst, om det handlet om fotball eller ei. Jeg husker at de første parene jeg fikk var sorte med striper og av merket Viking. Siden kom de gulhvite og blå som het Romika. De var litt kjipere og hadde lavere knotter. Dette var nemlig viktig for små gutter som økte høyden betraktelig gjennom påføring av knottesko. Det morsomme var jo at vi kompenserte knottenes slitasje med egen vekst gjennom vår, sommer og tidlig høst.

Jeg hadde en hemmelighet på denne tiden. Rett ved barndomshjemmet var det en liten skog. En liten lund med trær ville vi vel kalt den idag. Denne skogen lå i solhellinga og her odlet jeg mine blåveiser. Jeg visste hvor de første kunne komme og lettet forsiktig på vissent løv for å la solen slippe skikkelig til. Resultatet var at jeg i flere år var den første som kunne stille opp i Budstikkas redaksjon med en utsprunget blåveis. Av det fulgte bilde i avisen og lokal oppmerksomhet i et par dager. Dette lille skogstykket mellom veiene kalte vi Oddvarskogen etter eierens yngste sønn. Plutselig en dag var den inngjerdet, og på gjerdet var det hengt små lapper med beskjed om at blåveisen var fredet. Noen år senere, da den tidlige puberten startet sine herjinger trådte jeg over gjerdet sammen med en jevnaldrende nabo ved navn Solveig. Så for å gjøre en historie kort så plukket jeg aldri mer blåveis. Men jeg plukket Solveigs.

Like erotisk tror jeg forventningene og forholdet til min første tohjulssykkel var. Jeg hadde spart lenge og jeg ønsket meg mest av alt en 18-tommers DBS med speedwaystyre. Det gjorde ikke min far. Han mente at en 22-tommer var ideelt fordi den kunne jeg vokse med. Det argumentet hadde jeg liten forståelse for, men måtte nesten gi tapt for overmakta. Det endte med en 20-tommer med 3 gir, men med vanlig styre. Naboen vår jobbet på Oslo Sportslager og kunne skaffe svært gode prosenter på senhøsten når sykkelsesongen ebbet ut. Jeg glemmer aldri da vi kom inn i utstillingslokalet. Jeg tror at om jeg idag hadde blitt invitert inn i lokalene til Lamborghini, Rolls Royce eller Aston Martin hadde følelsen vært den samme. Der sto de, syklene, på rekke og rad. Det blinket i krom og duftet av kjedeolje. Forseggjordte kjedekasser sloss om oppmerksomheten med de lange beholderne for pumpe og lappesaker som hang under bagasjebrettet. Hvilken overflod, hvilken mekanisk ødselhet! Så ble jeg nærmest leid frem til min sykkel. 20-tommeren. En Maserati-Bugatti- Rolls-Jaguar-DBS. Å, hvilken lykke!

Så sto den der på gutterommet og ventet på vår. Og gutten ventet nok enda mer. Så en dag gjorde jeg noe virkelig ulovlig for første gang i mitt liv! Ute var veien fremdeles vinterlig, men i hjulsporene var det bart. Far var på jobb, mor var på jobb og det var sol. Ut trillet jeg den nye sykkelen. Den var stor og jeg var liten så jeg måtte sykle med beinet under stanga. Og det på et tynt spor bortetter veien. Det gikk dårlig. Jeg kælva stadig vekk og gikk på trynet i snesørpa. Så kom redselen snikende. Ville far se at sykkelen hadde vært ute? Jeg kan love at aldri har en sykkel blitt vasker og pusset så grundig som min ble den ettermiddagen på gutterommet.

Nesten like sterkt som nye fotballstøvler og ny sykkel er nok opplevelsen av den første dagen med korte bukser. Den er så sterk at jeg føler litt på den første gang jeg ifører meg korte benklær den dag i dag. Etter en lang vinter hvor jeg hadde vært ballet inn i det vi dengang kalte dynejakke og med botfors på beina og med strekkbukser og med sjakkbrettstrikket lue på toppen, ble jeg frigjordt. Nå handlet det plutselig om kortbukser og de før omtalte fotballstøvlene. Den første turen ut var, slik jeg nå erindrer det, nesten erotisk. Den svale, til tider kjølige, luften som smøg seg rundt tynne, vinterbleke bein. Forskjellen mellom varmen i solen og kjøligheten i skyggen, vinden som kilte når jeg løp og den vanvittige følelsen av frihet det ga. Jo, det var herlig. Og det var et vårminne. De er det flere av, men det er en annen historie.

Vårlig hilsen fra skauen
Atle

Den heile sanning kan ingen Eia!

Det har stormet rundt Hjernevaskprogrammene til Harald Eia. Anklagene om kryssklipping og feilsitering har haglet sammen med diskreditering av forskere i begge leire. En rekke forskere er blodig fornærmet og avstanden mellom arv og miljø har sjelden vært større. Så hva er det egentlig konflikten handler om?


Jeg tror dette i hovedsak handler om forskjellen på hva man virkelig ser og hva man ønsker å se. Eller gapet mellom hva man dokumentert vet og hva man egentlig ikke har noe svar på. En ting er helt sikkert: Hele debatten har blitt mer politisk og sosialfilosofisk en mannjevning mellom forskere og forskningsfelter. Dermed er muligheten for å få noe svar totalt ødelagt.


Jeg tror kanskje den politiske agendaen er den som ødelegger mest. Det er ingen tvil om at 68-generasjonen har vært flink til å finne arbeid som sosionomer, samfunnsforskere og kjønnsforskere. Med seg har de tatt en overordnet filosofi om at alt som dreier seg om kjønn og seksualitet kun har med miljø å gjøre. Hvorfor sier de det? Det handler om kvinnefrigjøring og likestilling. En problematikk som slo ut i full blomst da disse forskerne var studenter. Og kvinnekampen var og er viktig. Ikke tro at jeg mener noe annet. I denne kampen som har likhet mellom kjønnene som mål var det viktig å kunne vise at oppvekst i et tradisjonelt, gammelmodig miljø skapte kvinner etter tradisjonelle former. Dermed var det mulig å rette på dette gjennom å endre foreldres innstilling til barneoppdragelse og kvinnesyn. Ingenting var altså typisk kvinnelig, det var bare noe oppvekstmiljøet skapte. Vi var med andre ord helt like fra fødselen av, men ble formet i ulike retninger. Det er nok et stykke på vei riktig, Likevel er det mange som etter tiden har spurt seg selv om vi likevel kan ha noen genetiske disposisjoner som innvirker på vår utvikling og vår posisjon i kjønns-og samfunnsbildet.


Vi mennesker utgjør den øverste kvisten på evolusjonstreet. Under oss finner du pattedyr, amfibier, innsekter og helt nederst ved roten encellede skapninger. Ingen av gruppene under oss har et utviklet språk og langt fra noe samfunn som avkrever en type filosofi. De blir født med et sett gener og et sett nedarvede instinkter. Resten tilegner de seg gjennom å herme etter flokken. Likevel finnes det eksemplarer som avviker fra normen også i disse gruppene. Dette er neppe noe de gjør fordi barneoppdragelsen har sendt dem i en annerledes retning. Så kanskje de har en annerledes genetisk sammensetning. Jeg vet ikke, men det er lov å spørre.


Jeg merker meg at en del av de intervjuede forskerne har en tendens til å si: Spiller det noen rolle? Har det egentlig noe å si? Er det ikke fullstendig uinteressant? Jo, fra et politisk/filosofisk ståsted er det kanskje det. Disse forskerne er kanskje ikke så interessert i å finne svar som sier at ikke alt kan rettes inn gjennom oppvekstmiljø. Dessuten mener de i sitt stille sinn at biologisk forskning lukter av Mengele og nazisme. Det strider mot deres forskeretikk og livssyn. Hva så med et samfunn der alle kan programeres gjennom oppveksten til å bli akkurat slik despotiske herskere ønsker. Er det mindre farlig og er det mindre nazistisk?


Personlig tror jeg svaret ligger i det enkle uttrykket: Arv og miljø. Noe er vi disponert for og noe lærer vi gjennom vårt oppvekstmiljø. Hva som stammer hvorfra får våre forskere finne ut av og det kunne de nok på sikt om de hadde kastet av seg endel fordommer og begynt å samarbeide. Det er jo nettopp det som er forskning: Mangel på angst og fordommer.


Vi mennesker har en egen evne til å tilpasse både andre mennesker og store spørsmål til vårt ønske om hvordan verden skal være. Vi kan unnskylde overgrep om de passer vår agenda og vi plasserer mennesker i bås basert på ytterst mangelfull kunnskap om den det gjelder. Hadde vi greid å grave oss ut av dogmene, de politiske filosofiene og forutinntattheten kunne vi kanskje møtt viktige sørsmål med et mer åpent sinn og gjennom det funnet spennende svar. Jeg har alså ikke disse svarene, men jeg har lov til å spørre. Det samme gjelder Harald Eia og han skal ha takk for at han tør!


Mange hilsener fra skogen
hvor det genetiske mangfoldet omgir meg på alle kanter.


Atle

Er det feil å være norsk i Norge?

Like sikkert som våren og Grunnlovsdagen nærmer seg kommer også debatten om flaggbruken i søttendemaitoget. Heftigst ute er invandrerorganisasjoner som mener det nærmest er rasistisk at bare norske og samiske flagg skal benyttes i togene. Hvorfor det? Hvordan blir norske tradisjoner og norsk kultur rasistisk bare fordi den er norsk?


La oss se litt bakover i tiden. Dagen vi feirer den 17. mai har sin bakrunn i at Eidsvollsmennene oppnådde enighet om Norges første, selvstendige grunnlov etter flere hundre års danskestyre og fremdeles skulle det gå 80 år før Norge ble en selvstendig stat. Dette var en begivenhet det fremdeles er verd å feire i vårt langstrakte land. Så skjer altsådet fantastiske at mennesker med Henrik Wergeland i spissen arrangerte de første barnetogene. For oss i Norge er dette blitt symbolet på Grunnlovsdagen. Tusener på tusener av barn med flagg, hornorkester, sang og latter. Tar man turen til en del andre lands nasjonaldager blir vi møtt med militærparader, våpeneksponeringer og tunge politiske manifestasjoner. Det skaper en ganske annen ramme en glade barn. Så er det vel heller ikke så rart at turister blir så begeistret for denne spesielle dagen.


Ca 150 år etter at de stolte herrer reiste hjem fra Eidsvoll startet innvandringen til Norge. Først som arbeidsinnvandring og den kom i hovedsak fra Pakistan. Dette er en innvandring vi alle bør være glade for at skjedde. For at våre nye landsmenn dekket et enormt behov for arbeidskraft er hevet over enhver tvil. Senere økte det på med flyktninger og asylsøkere. Mange har funnet verdifull trygghet her i landet og det skal vi også være glade for. Asylpolitikken skal jeg ellers la ligge i fred her.


I mange år har nye landsmenn deltatt i 17. mai feiringen på lik linje med andre nordmenn. De har vaiet sine norske flagg, de har deltatt i barnetog, hatt det moro i leker og spist is og pølser så små mager har struttet. Det har vært kjempefint. Jeg husker 17. mai lekene på Ramstad skole for endel år siden. Etter en mager innhøstning på lykkehjulet bøe jeg sittende ved et bord hvor det også satt en familie fra Pakistan og en fra India. To nasjoner som ikke har den vennligste historie å se tilbake på. Men her på idrettsplassen på Ramstad vat det lutter vennlighet og glede. Alle hadde sine nasjonale drakter på seg og alle hadde norske flagg. Jeg husker jeg tenkte at dette er jo nettopp et symbol på disse menneskenes situasjon. De bærer på seg sitt fødelands kultur og tradisjon samtidig som de hedrer sitt nye hjemland gjennom flaggbruken. At det i tillegg var vakkert med en gyllen sari og et norsk flagg er hevet over enhver tvil. Slik var det og slik burde det fortsatt vært.


17. mai er noe av det norskeste vi har. Det er vel bare språket som er enda mer nasjonalt for å si det slik. Likevel har jeg tilgode å høre at landet bør ha flere språk og at skolene burde undervise i alle de språkformer som er representert i Norge. Herr Ali Lindstad kommer vel snart med et forslag. Noen er mer katolske enn paven.


Så hører jeg ropene fra enkelte innvandergrupper: Er ikke dette vår nasjonaldag også? Selvfølgelig er det det. Alle som ser Norge som sitt hjemland er hjertlig velkommen til å delta i 17. mai feiringen på lik linje, og siden det er Norge vi feirer så følger vi tradisjonene og benytter de norske fargene. Ingen krever at alle i tillegg må gå i bunad. Nordmenn som var innvandrere i USA feiret 4. juli med amerikanske flagg og amerikanske skikker, men de feiret også 17. mai i norsk ånd. Akkurat det samme kan våre nye landsmenn gjøre. Folk med opprinnelse i Pakistan, India, Afghanistan, Sverige eller Sudan har selvfølgelig full frihet til å feire sine nasjonaldager her i landet. Om de lager opptog eller andre arrangementer så er det positivt.


Det finnes en god del mennesker her i landet som hele tiden fremelsker det multikulturelle samfunn. En smeltediegel hvor gamle tradisjoner blir hivd på havet og hvor vi ender opp med et grått minste felles multiplum. Jeg ønsker ikke det. Jeg tror at alle nasjoner har behov for særpreg. Det er nettopp det som gjør det til en nasjon. I en slik nasjon skal det være plass for folk som kommer fra andre kulturer, men vi skal ikke endre vår kultur for å tilpasse oss alt det nye. Det er en umulighet. Opprinnelsesnasjonene er for forskjellige og skulle de enes ville det bare blitt en håpløs graut.Nei, la oss respektere at alle som kommer til Norge har sin kultur, sin religion og sine tradisjoner og la dem få praktisere dem. Akkurat som Norge i langt over 100 år har praktisert sin grunnlovsdag.


Så la oss stryke det norske flagg til 17. mai og la oss bruke det som et symbol på likhet og frihet innenfor de norske rammene. Og vær så vennlig å ikke kalle meg rasist fordi jeg mener det. Det er jeg nemlig ikke.


Riktig god 17. maifeiring til dere alle.
Min skjer her oppe på skauen hvor det ikke er antydning til noe tog.


Atle

Vern Marka mot naturvernere!

Jeg hadde en gang for mange år siden en lærer som nok hørte til de tidlige miljøvernere eller naturvernere som vi vel kalte dem dengang. Han ville verne alt. Spede spira lyt få stå, var omkvedet i nær sagt alle spørsmål. Ikke minst var denne læreren glad i stein og lærte oss mye om nettopp stein og bergarter. For ham var dette selve Moder Norge. Det var dette vi var fostra opp på, det var fjell og stein som hadde lagt grunnlaget for vår norske kultur og det var dette beinharde materialet som hadde slepet og formet den sta og staute norske småbruker. Hele vårt strie sinnelag stammet fra steinen. Ikke rart han raskt fikk navnet Gråstein.
Dengang så vi på ham som en slags naturfundamentalist. Når jeg nå ser tilbake fremstår han mer som en ufarlig naturromantiker. Rett og slett fordi det har blitt så mange som esler seg til å fylle naturfundamentalismens fotspor. Særlig de som fører ut i skog og mark. Selv holder jeg hytte mellom granleggene i det vi kaller Nordmarka. Dette er verneområdet som omgis av fire fylker og som gir Oslo sitt særpreg gjennom den nære tilknytningen til store vakre naturområder. Her i Marka har det vært folk i flere hundre år. Her fant du nydelige gårder, klynger med sætre, skole, koier, blinkende vann og store strekninger med tung skog. Det tok virkelig av i Marka når finnene kom med sine svedjebruk hvor de rett og slett satte fyr på en skogteig for deretter å så rugen rett i asken. Dette var folk uten rettigheter eller eierskap til jorda de benyttet. De kom og de satte igang. Noen fikk etterhvert kjøpt seg en liten plass, men de fleste ble jagd eller forsvant på annen måte. Det som lever etter dem er mange av navnene i marka. På denne tiden ble også jernverkene rundt Marka etablert og disse trengte trekull til produksjonen. Dermed ble kullminene opprettet rundt om i Marka. Alle som løper orientering vet at gamle milegroper fremdeles brukes som landemerker. Gjennom uverdige, kongelige byttehandler kom mye av Marka over på adelige hender bl.a. gjennom Ankerfamilien som eide både Bogstad og flere av jernverkene. Kongen trengte jernkuler til kanonene, men hadde ikke penger. Skau hadde han derimot mye av etter at han hadde ekspropriert kirkens gods. Nå fikk han kuler av adelen og adelen fikk store almenningsområder hvor de kunne felle trær. Dermed kunne de fritt opprette miler. Disse kølabonnene ble drevet både av finner og nordmenn og det lyste i ildmørje over hele området. Resultatet var at Marka fikk forsterket sitt kulturlandskap hvor vakre setervoller not seg falle neover i terrenget og små bruk speilet seg i de mange innsjøene.

Nettopp disse gårdskrukene i Nordmarka ble ryggraden i det eventyret vi kjenner idag. På 1860-tallet kom Sondre Nordheim og andre telemarkinger til Christiania hvor de holdt skioppvisninger og lærte villige byborgere å gå på ski. Til nå hadde nemlig byfolks besøk i Marka begrenset seg til arbeidere fra Nydalen og Sagene som trakk innover med fiskestang eller bærpellere i sommerhalvåret. I vinterhalvåret var det bare Markas egne innbyggere og robuste tømmerhuggere å finne. Med Telemarksbesøket startet altså skiinteressen. Først på jordene i Aker, men snart tok de ivrigste seg innover i Marka. Da trengtes det overnattingsplasser og folk på Storflåtan (Dybendal), Heggeli, Bonna, Langlia, Bjørnholdt, Slagteren og en rekke andre steder fikk seg en kjærkommen ekstrainntekt gjennom å huse skiløpere fra hovedstaden fra lørdag til søndag. Det ble sovet på løer og på gulv og historiene er mange om høyt elskede gårdkjærringer og muntre kvelder. Det ble etterhver rift om plassene på de mange stuene og noen begynte å se for seg muligheten for å bygge rendyrkede skihytter. Hytteklubbenes tidsalder hadde opprunnet.

Som første klubb kunne Christiania Skiklubb innvie sin nye hytte Frønsvollen i januar 1885. Deretter fulgte Ull, Skuld, Odd og Medisinernes Skiklubb i tillegg til en rekke andre. Christiania Skiklubb regnes som verdens elste skiklubb og står som grunnleggere av såvel Husebyrennene (senere Holmenkollrennene) og Foreningen til Skidrettens fremme (senere Skiforeningen). Marka som skieldorado var etablert og sporene krysset hele det store området. Resten av historien er kjent. Det ble etablert hytter som Kikut, Ullevaalseter, Løvlia og en rekke andre. Skiforeningen bygget sakte, men sikkert opp et løypenett som idag bringer deg dit du ønsker i Marka.

Skjult av alt dette positive skjedde det triste og utilgivelige ting i Marka. Seterdriften var ikke lenger lønnsom og døde sakte hen mens dagens godseier og adelsmann, i hverfall i gavnet, bidro aktivt til å avfolke gårdene. Mange av driverne var moderne husmen og forpaktet den jorden de drev og nå ble de på ufine måter fordrevet. Rettsakene har vært mange, men få er vunnet. Samtidig startet adelsmannen nedplanting av setervoller og jorder. Kulturlandskapet som var så karakteristisk sto nå for fall og ble erstattet av flathugst og maskinelt skogbruk. Noen protester har kommet og reglene for flathugst er endret, men Marka gror igjen.

For noen år siden ble arbeidet med en ny Markalov gjenopptatt etter å ha strandet 10 - 15 tidligere. Denne gangen skulle den presses igjennom og alle som hadde den fjerneste tilknytning fikk uttale seg i høringsrunden og det var her den komplette galskap fikk sitt ansikt. Spesielt gjennom noen av de mest offensive miljøorganisajonene. Formålet med loven var å verne Marka for kommende generasjoner. Bevare særpreg og hindre nedbygging. Alle er enige i det. Trodde man! Dessverre var ikke det nok for naturfundamentalistene. Her ønsket man urskog må vite! Stopp tømmerdriften! Vi kan kanskje godta plukkhugst! Nei og nei, her hadde de lært et nytt ord! Plukkhugst! Ikke rart mange lo. Dette er en hugst hvor man tynner skogen gjennom å ta ut et tre her og et tre der. For å få det felte virke ut til sagbruk eller vedkapp må man da bruke hest og slede vinterstid. Sikkert helt greit om man er villig til å betale et par tusen kroner for en sekk med ved. Samtidig ønsket man altså at storparten bare skulle for gro og falle sammen til det ble urskog. Har du prøvd å gå i en skog full av nedfall så vet du at turen blir kort. Selv slik skogen er idag treffer du kapt en levende sjel om du går i de mer fjerntliggende områdene en nydlig sommerdag. Det gjorde du i gammel tid. Og er ikke formålet med Markaloven at området skal vernes så det kan brukes?

Hadde de gamle gårdene og kanskje til og med setrene vært i bruk hadde opplevelsen vært en annen. Det hadde vært liv i området. Folk du kunne spørre om veien og som kanskje hadde en spesialitet eller en forfriskning til salgs. Nei, nå skal det gro ned og bli dystert og mørkt. Fy for katta!

Hyttebebyggelsen i Marka har alltid vært av beskjeden størrelse. Stuer på mellom 30 pg 50 m2 er hovedregelen. Ingen ønsker hyttepalasser. Men folks krav til komfort har endret seg litt fra dengang man kamperte på gulv og kjøkkenbrisker. Unga vil ikke være med og man kan merke sg at hyttene der det er tenåringsbarn nå står tomme størsteparten av året. Hadde man fått bygge på 15 - 20 kvm ville barna kunne hatt med seg venner og man kunne fått et vaskerom, men her stiger hylekoret fra naturfundamentalitene. Ingen hammer skal svinges og ingen sag skal sage. Jeg kan love at ingen ville merke om en hytte la på seg 7 meter den ene veien i Marka, for her har du ikke hyttefelt som på Beitostølen og på Hafjell. Her er det i hovedsak spredt og ganske gammel hyttebebyggelse. Så det de fundamentale ønsker er at skogen skal gro mørk og at de gamle stuene skal forvitre. De ønsker ikke engang at Skiforeningen skal få holde sitt løypenett skikkelig i hevd. Det blir stygge gater i terrendet mener de. Javel, så legger vi ned Skiforeningen også da. Kanskje de blir fornøyd til slutt når de har fått en bynær urskog som er nærmest ugjennomtrengelig og ingen med vett i skallen begir seg inn. Kanskje de er fornøyd da. Den mer fornutige delen av Markas brukere godtar forbud mot nybygging og går inn for vern av området, men tør å se tilbake på historien og med et ønske om å beholde det som var og som fremdeles er vakkert selv om det er menneskeskapt. La oss verne kulturlandskapet i Nordmarka og la dette vakre området forbli en herlig opplevelse for alle som ønsker å bytte bort byen noen timer med naturens fantastiske opplevelser.

En helt naturlig hilsen fra
Atle

Jeg frykter ikke muslimene, men de gode hjelperne!

La oss slå det fast med en gang: Det er to faktorer som virkelig har fått den norske velferdsstaten til å blomstre og begge deler dukket opp på slutten av 60-tallet. Ute i Nordsjøen fosset den første oljen opp av borehullene til stor applaus. På land dukket de første gjestearbeiderne, som de dengang ble kalt, opp til noe som ikke var i nærheten av ovasjoner. Fra den dagen økte Norges velstand dag for dag og nordmennene ble nordens sjeiker. Og som sjeiker ellers i verden brukte vi rikdommen til å legge drittjobbene over på våre nye gjester som kom hit som enslige menn og bodde både trangt og dårlig. Oppvask, rengjøring og andre lavstatusyrker fikk en ny hudfarge. Etterhvert fikk sporveiene, bussene og drosjene det samme. Koner fulgte menn og barn kom til verden. Norge hadde fått en helt ny gruppe landsmenn som på en tøff og ofte underbetalt måte bidro til å holde samfunnshjulene i gang. Uten dem hadde det stoppet opp. I dag kan vi snakke om både 2. og 3. generasjon som har funnet sin plass hverken bedre eller dårligere enn nordmenn flest.

Etter den første bølgen med innvandrere og etter at Norge innførte innvandringsstopp har bildet endret seg noe. Ikke alle asylsøkere har greid å tilpasse seg like lett, men de fleste lykkes og bidrar. Dessverre har vi de siste 10 - 15 årene ikke bare opplevd positiv flyt over grensene. Sammenbruddet i Øst-Europa fra 1998 og fremover beveget folkemasser, det samme gjorde krigen på Balkan og ikke minst har Schengensamarbeidet ført til at flyten har vært umulig å kontrollere. Samlet har dette ført til en solid økning av kriminalitet og antallet ikkevestlige personer i norske fengsler. Dette er selvfølgelig trist og utgjør en solid utfordring for både norske politikere og påtalemyndigheter. Men det er da ikke som mange later til å tro, muslimenes skyld. Religiøst betinget kriminalitet er ikke noe vi opplever særlig ofte her i landet.

Hva er det så som gjør mange nordmenn så skremt? På 70-tallet var det en småbarnslig mistanke om at disse nyinnflyttede herrene skulle ta damene fra staute nordmenn. Da tidene ble litt trangere så skulle de ta jobbene våre og særlig etter 11. september 2001 skulle de ta livet av oss. Mytene har vært mange her i landet og så godt som alt har blitt motbevist etter som tiden har gått.

I dag tror jeg den mest utbredte redselen er at de skal ta landet fra oss. En myte som ikke er skapt av den jevne norske muslim, men av svært hjelpsomme nordmenn med røtter i 70-tallets radikalisme. Ekte 68ere tror nemlig på det multikulturelle samfunn. Smak litt på ordet: Det multikulturelle samfunn. Det lukter av en slags diger smeltediegel hvor vi koker sammen kristendom og norsk kulturarv med muslimsk tankesett og østlige tradisjoner.så krydrer vi med en klype buddisme og smaksetter med en rekke andre kulturer og trosretninger. Ut kommer det noe lysebrunt og identitetsløst. En forvirret flokk som savner tilhørlighet og stammekultur. Et slags minste felles multiplum for nasjonen Norge. Ingen trives med å leve i limbo mellom det en selv var og det andre ønsker en skal være. Det gjelder oss alle det.

Selvfølgelig hadde de pakistanske gutta som kom til Norge på 60 og 70 tallet et ønske om å opprettholde sine tradisjoner, sin tro og sitt særpreg. Samtidig som de ønsker å ta til seg det som kreves for å leve og jobbe i Norge. Nemlig språk og samfunnskunnskap. I dag sitter de på Stortinget og de jobber i fremtredende stillinger. De har med andre ord lykkes.

Dessverre har vi folk som Trond Ali Lindstad og sitt muslimske manifest. Det må jo hete nettopp det fordi Røde Lindstad er gammel AKPer som nå har funnet en ny fanesak og tydeligvis har byttet fra væpna revvvlusjon til islamisering av Norge. Med seg har han en gruppe velmenende SVere og merkelig nok noen av de mest militante kvinnekjemperne. Så hvorfor er det en gruppe som kjemper en kamp ingen egentlig ønsker? Jeg forstår det ikke!

I dagens Norge har vi ytringsfrihet og religionsfrihet, vi kan tro det vi vil og vi kan være homser eller lesber om vi ønsker det. Likevel skaper dette brysomme ordet, multikulturelt, en viss redsel. Noe den i såfall også burde gjøre i de muslimske eller andre religiøse miljøer. For er det ikke slik at vi skal kunne leve sammen her i landet uten å måtte omskapes til noe nytt og ukjent. Vi har en paraply som heter Norge og under den er det plass til oss alle om vi er sånn eller slik.

En av sakene som har nørt opp under dette er 17. mai togene. En norsk tradisjon siden tidlig på 1800 tallet og noe vi her i landet er stolte av. Vi trekker på oss bunader og stryker flaggene og feirer dagen slik vi alltid har gjordt. Så for noen få år siden kom spetakkelet fra den multikulturelle klanen. Vi må ha alle verdens flagg i 17. mai toget. Det er rasistisk å nekte! For noe fjolleri! Norge er fremdeles en selvstendig stat med sin historie og sine tradisjoner. Det feirer vi 17. mai. Da kan alle som er glade i landet delta og vifte med sine norske flagg. Akkurat som det er fritt opp til alle med f.eks. pakistansk bakgrunn å flagge med sine flagg på Pakistans nasjonaldag. Vi har nettopp vært igjennom et OL hvor store deler av befolkningen har heiet på de norske deltagerne som har gått med det norske flagget på brystet. Er det rasistisk? Vi har våre vaner og våre ritualer. Er det rasistisk?

Å ha en stammekultur er viktig. Vi trenger alle noe å samles rundt. Kanskje det er et fotballag, kanskje det er en kirke, kanskje det er en moske eller kanskje det er en nasjon. Det er bare sundt sålenge vi godtar at andre har andre leirbål en en oss selv. Jeg tror det er når man prøver å fjerne særpreget fordi det skaper forskjeller at man virkelig er rasist.

Derfor maner jeg til fredlig sameksistens uten at vi skal bli en slags felles kloning av hverandre. Særpreg er spennende og bringer samfunnet fremover. Så får vi ta problemene ettersom de oppstår. Vi kan gjerne være uenige om hijab er kvinnefientlig, men må ikke ønske å fjerne den bare for å gjøre våre landsmenn mer vestlige. Da har vi misforstått noe vesentlig.

En fredfylt hilsen fra skogen
Atle

HOPP, ANETTE, HOPP!!!

Et langt OL er over og innhøstningen av medaljer har gått over all forventning. 23 biter med edelt metall har drysset ned over de norske deltakerne og vi TV-tittere er slitne og tilfredse. At Marit Bjørgen ble mestvinnende utøver i lekene har nok blitt nevnt, men har ikke blitt krigstyper til del i media. Vi forventet det nærmest. Også i skiskyting og i skicross hentet norske kvinner medaljer. Ser man på den nyere OL-historien har våre dyktige kvinner vunnet medaljer i såvel alpint og snowboard som kulekjøring. Med et litt videre historisk blikk har dessverre ikke vinterveien vært enkel for kvinnene. De har blitt latterliggjort og bedt om å finne seg mer kvinnelige sysler som broderi og matlaging.

Jeg nevnte skicross som kom på programmet i år. Har du sett det? Stor fart, trange løyper og høye hopp er kjennetegnene. Dette er ingen idrett for pingler. Eller prøv deg i en utforsimulator hvor du får følelsen av hvordan det er når uredde kvinner peiser på i godt over 100 km/t. Et frivillig selvmordsforsøk spør du meg! Stort bedre er det ikke i kulekjøring eller halvpipe og bigjump. Vi snakker om konkurranser som krever det ytterste av konsentrasjon, styrke og koordinasjon. Ufattelig tøffe øvelser med andre ord. Det har vært en tøff kamp for kvinneidretten og nå dit de er idag. En kamp det står skikkelig respekt av.

Til tross for denne intense kampen er man ennå ikke i mål. Det skyldes ikke manglende innsasts. Det skyldes ikke udyktige utøvere. Det skyldes ikke manglende vilje. Nei det skyldes kun den mannsdominerte, geriatriske, grå muren som skjærer igjennom såvel vårt nasjonale skiforbund, FIS og IOC. Utenfor denne skammens mur står luksusrullatorene parkert tett mens eierne sitter trygt på baksiden som små glattslikka Berlusconikloner og nipper til sine dry martinis og flirer av dumme kvinnfolk som vil hoppe på ski. Som vil ha bedre forhold og som vil delta i OL. Har De hørt på maken Heiberg. Delta i OL! Nei, et sted må genseren gå. Her har vår hjemlige, hvil i fred, Yggeseth i årevis stått på hoppkanten og sperret alle muligheter for kinnehopperne og det var med nød og neppe jentene fikk lov til å ha sitt eget VM sist år.

Hva er det egentlig som rir denne geriatriske maktalliansen? Så Yggeseth det som et personlig nederlag at noen jentunger skulle hoppe lenger enn han i sin tid gjorde? Har de andre gamlegutta høydeskrekk og mener at små fruentimmere ikke har noe å gjøre oppe i et høyt og bratt stillas? Eller er det mye enklere? Er man redd for at jentene med en fart tilpasset vekt og glideflate kan hoppe langt. Altfor langt? Nei, da er det bedre å holde dem litt nede. Vi sender dem heller til dårlige anlegg med mangelfulle garderobeanlegg, dårlig lys og ellers slette forhold. Kanskje det vil få dem til å miste lysten etterhvert. Men jentene er nok tøffere enn som så. De trosser motarbeidelsen og stiller til start. Det klages fra geriatrikerne at nivået er for dårlig. Så tacka faen. Når du blir karakerisert og behandlet som en bakgårdsidrett er det ikke lett å få nye talenter til å satse. Kanskje de heller velger utfor, skicross eller brettkjøring hvor de blir behandlet som folk.

Nettopp i dette siste ligger det uforståelige i skipampenes tankegang. Vi sender unge jenter ned stupbratte fjellsider, lar dem frese over hopp og kuler i hastigheter som får noen og enhver til å blekne. Men å hoppe i en spesialtilpasset hoppbakke? Ikke faen! Og dette til tross for at disse jentene har startet sin karriere i små bakker de også, før de har gått gradene.

Hva skjer i de grenene hvor jentene har vunnet sin rett til å delta? Jo, der arrangeres det verdenscup med kvinner og menn på samme arena, samtidig. Langrennsprint hvor heatene går annenhvert for kvinner og menn, skiskyting hvor de samme blinkene benyttes og i alpint, brettkjøring, kulekjøring, telemark og skicross hvor utøverne møtes på felles arena. Dette gjør jo spenningen dobbelt så stor. TV er på plass og vi følger med fra godstolen enten det er Ole Bjørn eller Tora som er på gulljakt. Bare ikke når det skal hoppes på ski. Da er det slutt på likestilling og idrettsglede.

Nå må det reises et folkekrav om at jentene får sin verdenscup som følger guttas. Om det blir litt færre konkurranser i starten så skal vi nok godta det en kort stund. Gjennom denne verdenscupen skal jentene få den beste oppkjøringen de kan få før OL-deltakelse i 2014. For dit skal de! Så får pampeveldet finne seg noe annet å gjøre. De kan jo spille golf for eksempel, mens unge krefter slipper til i styre og stell.

Når det gjelder Bjørn Einar og Kuppet i Kollen får vi håpe at våre toppidrettsutøvere ser litt utenfor sin egen boble og oppdager hva resten av samfunnet er opptatt av. Forøvrig ønsker jeg hele hopplandslaget lykke til under prøve-VM i Kollen og blir ikke sinna om de sniker seg foran Schlierensauer og Amman! Det er nemlig et Kollenkupp vi vet å sette pris på.

Med hilsen fra skauen
Atle

Siste! Regjeringen avlyser sommeren!

Det meldes idag fra informert hold på Stortinget at den rødgrønne regjering etter omfattende drøftinger har kommet frem til at sommeren 2010 avlyses. For å fylle det tomrommet som oppstår har regjeringen gått inn for en løsning der både vår og høst blir tilgodesett med likelydende andeler av den nå tapte sommer. Det vil si at vinteren får hovedandelen mens det blir en svært kort og kald vår og en ditto høst. Grunnene til denne avlysningen av nordmennenes kanskje mest populære årstid skal ha mange årsaker. I de intense lekkasjene som har flommet fra regjeringskvartalet blir flere av disse omtalt i klartekst. Først og fremst står problemene med sykelønnsordningen. Som den oppvakte leser har kunnet registrere nedsatte regjeringen en ekspertgruppe som presenterte sin innstilling 3. februar d.å. I forbindelse med presentasjonen falt regjeringen, LO og NHO hverandre om halsen og utbrøt i rørende enighet at dette virkelig var en løsning de alle kunne bifalle med stor varme og entusiasme. 3 uker senere kunne vår arbeidsminister presentere det ferdige og gjennomdrøftede forslagets endelige ordlyd for et forventningsfullt publikum. Da presentasjonen var vel gjennomført hørtes en sped barnerøst bakerst i salen: Jamen, han har jo ingen klær på seg! Stemmen var nok litt for svak til å overdøve alle ovasjonene. Så fikk vi altså en sykelønnsordning helt uten nye klær. At en slik ordning som egentlig er den samme som vi hadde ikke vil utgjøre noen store forskjeller for sykefraværet, ja det skjønner til og med et lite barn. Landets statsminister som både er voksen og mektig skjønner det nok også. Derfor har han fjernet sommeren. Han er jo klar over at det er nettopp da nordmenn har sin etterlengtede ferie. Nå som de ikke får den, vil man spare inn en hel haug fraværsdager som med litt kreativ bokføring oppveier en hel masse sykedager. Faktisk er det mulig vi i år kommer ut i pluss og kan føre over noen overskuddsdager til neste år. De fleste regner med at ordningen blir så lønnsom at den innføres fast.

Det neste punktet på premielisten som gis av en avlyst sommer er miljøet. SVs miljøpolitiske talsmann sier så klokt og innlysende at en fjernet sommer med en fjernet sommerferie også fjerner ferieturene. Bruken av overlessede feriebiler med campingvogner, skrikende unger og bagasje nok for et halvår på en øde øy vil nå forsvinne. Flytransporten til varmere himmelstrøk vil tørke helt inn og de staute vestlandsferjene kan starte opp med brislingfiske. Samlet vil dette fjerne utrolige mengder CO2. Erlik Solheim smiler på seg ørevoks i munnvikene og gleder seg til å presentere helt utrolige tall på neste klimakonferanse.Et annet oppsiktsvekkende utslag innen miljøsektoren er alle hyttene i strandsonen. Uten ferie og med kun vinter avløst av kald vår og høst vil disse bli helt uinteressante. Regjeringen ser for seg masseoppkjøp og massiv riving slik at sørlandskysten atter vil være helt fritatt for stengsler og soltilbedende badegjester. Av dette vil det følge et massesalg av fritidsbåter til utlandet i og med at bare isbrytere vil ha noen fremtid blandt hjemlige knatter og knøs. Enda mer CO2 fjernet fra våre idyller.

Det tredje punktet hvor regjeringen forventer store innsparinger gjennom den nye ordningen er på helsefronten. Vår alles statsminister har nemlig innsett det faktum at uten sommer forsvinner en rekke helsefarlige aktiviteter. Først og fremst uterestaurantenes sjenerøse skjenking av øl. Dette er en uskikk som starter allerede den første varme vårdagen. Som en udressert horde med villmenn raser nordmenn mot det nærmeste vannhull i friluft og vederkveger seg med den ene skummende halvliter etter den andre. Dette er drikke som er fylt til randen både med sukker og alkohol. En nifs blanding som kan resultere i de mest alvorlige helseskader. Og om ikke dette er nok iler hordene så hjem til griller med pølser, burgere, sideflesk og andre feite kaloribomber som inntas sammen med et enslig persilleblad for evig begravd i remulade og ymse dressinger. Dette svelges så ned med nye mengder øl eller bøttevis med Coca-Cola. Det er nærmest et helsemessig selvmord. Med sommeren avlyst er vi kvitt hele spetakelet. I tillegg slipper regjeringen å innføre den svært upopulære loven om røyking på uterestauranter. At mindre soling vil føre til en solid nedgang i tilfellene av hudkreft tas som en ren bonus. At en avlyst sommer har så store helsegevinster har gitt helseministeren et ikke alkoholassistert tilfelle av dilerium.

Det fjerde punktet på regjeringens fordelsprogram i anledning en avlyst sommer er invandrings- og inkluderingspolitikken. Det er ikke første gang vår eminente statsminister har latt seg blende av egen suksess. Nå som han har oppdaget fordelene et år uten sommerferie kan gi, har han samtidig funnet en måte å glede våre landsmenn som bekjenner seg til en annen trosretning. Han avskaffer de kristne høytidene jul og påske og de dertil hørende feriene. Dermed blir det ingen problemer med at barn som ikke feirer disse blir etterlatt ensomme i byen når de norske kristne søker mot sne og ski. Dessuten får man ikke unødvendige avbrekk i undervisningen, noe våre lærere nok vet å ta imot med takk. Med påske, jul og sommer ute av bildet åpner nye innvandringsperspektiver seg. Alle høyfjells- og badehotellene blir jo stående tomme. Her er det rom og her er det personale som virkelig kan bidra til mer vennlige asylmottak. Og hvem i all verden vil stikke av fra frokost, lunsj og treretters middag med bulgarsk trio og fugledans etter kaffen og konjakken.

Dermed gjenstår 17. mai i all sin nasjonale fientlighet. Dette er en dag som natulig vil bortfalle fordi de fleste nordmenn egentlig ikke syns det er så mye å feire lenger. Dermed slipper vi nok et avbrekk i skoleuken. At 17. mai togene også forsvinner vil ikke forbause innbyggerne i et land hvor knapt et tog går når det skal.

Regjeringen opplever stor støtte til forslagene. Høyre ser at produktiviteten vil øke betraktlig, men knurrer litt over 17. mai. Kristelig folkeparti ber på sine knær om å få beholde jul og påske, men befinner seg så nær sperregrensen at de ikke blir tatt alvorlig. Frp er skeptiske og uttaler at det får holde med to retter til middag på asylmottakene og kun kaffe og mineralvann på flyet hjem til opprinnelseslandet. Stortinget jubler i rørende enighet om at maken til god idé skal man lete lenge etter. Så høy er jubelen at ingen hører den spede barnerøsten på galleriet: Jamen, han har jo ingen klær på seg!

Med ønske om en riktig god vinter
Atle