Jeg frykter ikke muslimene, men de gode hjelperne!

La oss slå det fast med en gang: Det er to faktorer som virkelig har fått den norske velferdsstaten til å blomstre og begge deler dukket opp på slutten av 60-tallet. Ute i Nordsjøen fosset den første oljen opp av borehullene til stor applaus. På land dukket de første gjestearbeiderne, som de dengang ble kalt, opp til noe som ikke var i nærheten av ovasjoner. Fra den dagen økte Norges velstand dag for dag og nordmennene ble nordens sjeiker. Og som sjeiker ellers i verden brukte vi rikdommen til å legge drittjobbene over på våre nye gjester som kom hit som enslige menn og bodde både trangt og dårlig. Oppvask, rengjøring og andre lavstatusyrker fikk en ny hudfarge. Etterhvert fikk sporveiene, bussene og drosjene det samme. Koner fulgte menn og barn kom til verden. Norge hadde fått en helt ny gruppe landsmenn som på en tøff og ofte underbetalt måte bidro til å holde samfunnshjulene i gang. Uten dem hadde det stoppet opp. I dag kan vi snakke om både 2. og 3. generasjon som har funnet sin plass hverken bedre eller dårligere enn nordmenn flest.

Etter den første bølgen med innvandrere og etter at Norge innførte innvandringsstopp har bildet endret seg noe. Ikke alle asylsøkere har greid å tilpasse seg like lett, men de fleste lykkes og bidrar. Dessverre har vi de siste 10 - 15 årene ikke bare opplevd positiv flyt over grensene. Sammenbruddet i Øst-Europa fra 1998 og fremover beveget folkemasser, det samme gjorde krigen på Balkan og ikke minst har Schengensamarbeidet ført til at flyten har vært umulig å kontrollere. Samlet har dette ført til en solid økning av kriminalitet og antallet ikkevestlige personer i norske fengsler. Dette er selvfølgelig trist og utgjør en solid utfordring for både norske politikere og påtalemyndigheter. Men det er da ikke som mange later til å tro, muslimenes skyld. Religiøst betinget kriminalitet er ikke noe vi opplever særlig ofte her i landet.

Hva er det så som gjør mange nordmenn så skremt? På 70-tallet var det en småbarnslig mistanke om at disse nyinnflyttede herrene skulle ta damene fra staute nordmenn. Da tidene ble litt trangere så skulle de ta jobbene våre og særlig etter 11. september 2001 skulle de ta livet av oss. Mytene har vært mange her i landet og så godt som alt har blitt motbevist etter som tiden har gått.

I dag tror jeg den mest utbredte redselen er at de skal ta landet fra oss. En myte som ikke er skapt av den jevne norske muslim, men av svært hjelpsomme nordmenn med røtter i 70-tallets radikalisme. Ekte 68ere tror nemlig på det multikulturelle samfunn. Smak litt på ordet: Det multikulturelle samfunn. Det lukter av en slags diger smeltediegel hvor vi koker sammen kristendom og norsk kulturarv med muslimsk tankesett og østlige tradisjoner.så krydrer vi med en klype buddisme og smaksetter med en rekke andre kulturer og trosretninger. Ut kommer det noe lysebrunt og identitetsløst. En forvirret flokk som savner tilhørlighet og stammekultur. Et slags minste felles multiplum for nasjonen Norge. Ingen trives med å leve i limbo mellom det en selv var og det andre ønsker en skal være. Det gjelder oss alle det.

Selvfølgelig hadde de pakistanske gutta som kom til Norge på 60 og 70 tallet et ønske om å opprettholde sine tradisjoner, sin tro og sitt særpreg. Samtidig som de ønsker å ta til seg det som kreves for å leve og jobbe i Norge. Nemlig språk og samfunnskunnskap. I dag sitter de på Stortinget og de jobber i fremtredende stillinger. De har med andre ord lykkes.

Dessverre har vi folk som Trond Ali Lindstad og sitt muslimske manifest. Det må jo hete nettopp det fordi Røde Lindstad er gammel AKPer som nå har funnet en ny fanesak og tydeligvis har byttet fra væpna revvvlusjon til islamisering av Norge. Med seg har han en gruppe velmenende SVere og merkelig nok noen av de mest militante kvinnekjemperne. Så hvorfor er det en gruppe som kjemper en kamp ingen egentlig ønsker? Jeg forstår det ikke!

I dagens Norge har vi ytringsfrihet og religionsfrihet, vi kan tro det vi vil og vi kan være homser eller lesber om vi ønsker det. Likevel skaper dette brysomme ordet, multikulturelt, en viss redsel. Noe den i såfall også burde gjøre i de muslimske eller andre religiøse miljøer. For er det ikke slik at vi skal kunne leve sammen her i landet uten å måtte omskapes til noe nytt og ukjent. Vi har en paraply som heter Norge og under den er det plass til oss alle om vi er sånn eller slik.

En av sakene som har nørt opp under dette er 17. mai togene. En norsk tradisjon siden tidlig på 1800 tallet og noe vi her i landet er stolte av. Vi trekker på oss bunader og stryker flaggene og feirer dagen slik vi alltid har gjordt. Så for noen få år siden kom spetakkelet fra den multikulturelle klanen. Vi må ha alle verdens flagg i 17. mai toget. Det er rasistisk å nekte! For noe fjolleri! Norge er fremdeles en selvstendig stat med sin historie og sine tradisjoner. Det feirer vi 17. mai. Da kan alle som er glade i landet delta og vifte med sine norske flagg. Akkurat som det er fritt opp til alle med f.eks. pakistansk bakgrunn å flagge med sine flagg på Pakistans nasjonaldag. Vi har nettopp vært igjennom et OL hvor store deler av befolkningen har heiet på de norske deltagerne som har gått med det norske flagget på brystet. Er det rasistisk? Vi har våre vaner og våre ritualer. Er det rasistisk?

Å ha en stammekultur er viktig. Vi trenger alle noe å samles rundt. Kanskje det er et fotballag, kanskje det er en kirke, kanskje det er en moske eller kanskje det er en nasjon. Det er bare sundt sålenge vi godtar at andre har andre leirbål en en oss selv. Jeg tror det er når man prøver å fjerne særpreget fordi det skaper forskjeller at man virkelig er rasist.

Derfor maner jeg til fredlig sameksistens uten at vi skal bli en slags felles kloning av hverandre. Særpreg er spennende og bringer samfunnet fremover. Så får vi ta problemene ettersom de oppstår. Vi kan gjerne være uenige om hijab er kvinnefientlig, men må ikke ønske å fjerne den bare for å gjøre våre landsmenn mer vestlige. Da har vi misforstått noe vesentlig.

En fredfylt hilsen fra skogen
Atle