Vern Marka mot naturvernere!

Jeg hadde en gang for mange år siden en lærer som nok hørte til de tidlige miljøvernere eller naturvernere som vi vel kalte dem dengang. Han ville verne alt. Spede spira lyt få stå, var omkvedet i nær sagt alle spørsmål. Ikke minst var denne læreren glad i stein og lærte oss mye om nettopp stein og bergarter. For ham var dette selve Moder Norge. Det var dette vi var fostra opp på, det var fjell og stein som hadde lagt grunnlaget for vår norske kultur og det var dette beinharde materialet som hadde slepet og formet den sta og staute norske småbruker. Hele vårt strie sinnelag stammet fra steinen. Ikke rart han raskt fikk navnet Gråstein.
Dengang så vi på ham som en slags naturfundamentalist. Når jeg nå ser tilbake fremstår han mer som en ufarlig naturromantiker. Rett og slett fordi det har blitt så mange som esler seg til å fylle naturfundamentalismens fotspor. Særlig de som fører ut i skog og mark. Selv holder jeg hytte mellom granleggene i det vi kaller Nordmarka. Dette er verneområdet som omgis av fire fylker og som gir Oslo sitt særpreg gjennom den nære tilknytningen til store vakre naturområder. Her i Marka har det vært folk i flere hundre år. Her fant du nydelige gårder, klynger med sætre, skole, koier, blinkende vann og store strekninger med tung skog. Det tok virkelig av i Marka når finnene kom med sine svedjebruk hvor de rett og slett satte fyr på en skogteig for deretter å så rugen rett i asken. Dette var folk uten rettigheter eller eierskap til jorda de benyttet. De kom og de satte igang. Noen fikk etterhvert kjøpt seg en liten plass, men de fleste ble jagd eller forsvant på annen måte. Det som lever etter dem er mange av navnene i marka. På denne tiden ble også jernverkene rundt Marka etablert og disse trengte trekull til produksjonen. Dermed ble kullminene opprettet rundt om i Marka. Alle som løper orientering vet at gamle milegroper fremdeles brukes som landemerker. Gjennom uverdige, kongelige byttehandler kom mye av Marka over på adelige hender bl.a. gjennom Ankerfamilien som eide både Bogstad og flere av jernverkene. Kongen trengte jernkuler til kanonene, men hadde ikke penger. Skau hadde han derimot mye av etter at han hadde ekspropriert kirkens gods. Nå fikk han kuler av adelen og adelen fikk store almenningsområder hvor de kunne felle trær. Dermed kunne de fritt opprette miler. Disse kølabonnene ble drevet både av finner og nordmenn og det lyste i ildmørje over hele området. Resultatet var at Marka fikk forsterket sitt kulturlandskap hvor vakre setervoller not seg falle neover i terrenget og små bruk speilet seg i de mange innsjøene.

Nettopp disse gårdskrukene i Nordmarka ble ryggraden i det eventyret vi kjenner idag. På 1860-tallet kom Sondre Nordheim og andre telemarkinger til Christiania hvor de holdt skioppvisninger og lærte villige byborgere å gå på ski. Til nå hadde nemlig byfolks besøk i Marka begrenset seg til arbeidere fra Nydalen og Sagene som trakk innover med fiskestang eller bærpellere i sommerhalvåret. I vinterhalvåret var det bare Markas egne innbyggere og robuste tømmerhuggere å finne. Med Telemarksbesøket startet altså skiinteressen. Først på jordene i Aker, men snart tok de ivrigste seg innover i Marka. Da trengtes det overnattingsplasser og folk på Storflåtan (Dybendal), Heggeli, Bonna, Langlia, Bjørnholdt, Slagteren og en rekke andre steder fikk seg en kjærkommen ekstrainntekt gjennom å huse skiløpere fra hovedstaden fra lørdag til søndag. Det ble sovet på løer og på gulv og historiene er mange om høyt elskede gårdkjærringer og muntre kvelder. Det ble etterhver rift om plassene på de mange stuene og noen begynte å se for seg muligheten for å bygge rendyrkede skihytter. Hytteklubbenes tidsalder hadde opprunnet.

Som første klubb kunne Christiania Skiklubb innvie sin nye hytte Frønsvollen i januar 1885. Deretter fulgte Ull, Skuld, Odd og Medisinernes Skiklubb i tillegg til en rekke andre. Christiania Skiklubb regnes som verdens elste skiklubb og står som grunnleggere av såvel Husebyrennene (senere Holmenkollrennene) og Foreningen til Skidrettens fremme (senere Skiforeningen). Marka som skieldorado var etablert og sporene krysset hele det store området. Resten av historien er kjent. Det ble etablert hytter som Kikut, Ullevaalseter, Løvlia og en rekke andre. Skiforeningen bygget sakte, men sikkert opp et løypenett som idag bringer deg dit du ønsker i Marka.

Skjult av alt dette positive skjedde det triste og utilgivelige ting i Marka. Seterdriften var ikke lenger lønnsom og døde sakte hen mens dagens godseier og adelsmann, i hverfall i gavnet, bidro aktivt til å avfolke gårdene. Mange av driverne var moderne husmen og forpaktet den jorden de drev og nå ble de på ufine måter fordrevet. Rettsakene har vært mange, men få er vunnet. Samtidig startet adelsmannen nedplanting av setervoller og jorder. Kulturlandskapet som var så karakteristisk sto nå for fall og ble erstattet av flathugst og maskinelt skogbruk. Noen protester har kommet og reglene for flathugst er endret, men Marka gror igjen.

For noen år siden ble arbeidet med en ny Markalov gjenopptatt etter å ha strandet 10 - 15 tidligere. Denne gangen skulle den presses igjennom og alle som hadde den fjerneste tilknytning fikk uttale seg i høringsrunden og det var her den komplette galskap fikk sitt ansikt. Spesielt gjennom noen av de mest offensive miljøorganisajonene. Formålet med loven var å verne Marka for kommende generasjoner. Bevare særpreg og hindre nedbygging. Alle er enige i det. Trodde man! Dessverre var ikke det nok for naturfundamentalistene. Her ønsket man urskog må vite! Stopp tømmerdriften! Vi kan kanskje godta plukkhugst! Nei og nei, her hadde de lært et nytt ord! Plukkhugst! Ikke rart mange lo. Dette er en hugst hvor man tynner skogen gjennom å ta ut et tre her og et tre der. For å få det felte virke ut til sagbruk eller vedkapp må man da bruke hest og slede vinterstid. Sikkert helt greit om man er villig til å betale et par tusen kroner for en sekk med ved. Samtidig ønsket man altså at storparten bare skulle for gro og falle sammen til det ble urskog. Har du prøvd å gå i en skog full av nedfall så vet du at turen blir kort. Selv slik skogen er idag treffer du kapt en levende sjel om du går i de mer fjerntliggende områdene en nydlig sommerdag. Det gjorde du i gammel tid. Og er ikke formålet med Markaloven at området skal vernes så det kan brukes?

Hadde de gamle gårdene og kanskje til og med setrene vært i bruk hadde opplevelsen vært en annen. Det hadde vært liv i området. Folk du kunne spørre om veien og som kanskje hadde en spesialitet eller en forfriskning til salgs. Nei, nå skal det gro ned og bli dystert og mørkt. Fy for katta!

Hyttebebyggelsen i Marka har alltid vært av beskjeden størrelse. Stuer på mellom 30 pg 50 m2 er hovedregelen. Ingen ønsker hyttepalasser. Men folks krav til komfort har endret seg litt fra dengang man kamperte på gulv og kjøkkenbrisker. Unga vil ikke være med og man kan merke sg at hyttene der det er tenåringsbarn nå står tomme størsteparten av året. Hadde man fått bygge på 15 - 20 kvm ville barna kunne hatt med seg venner og man kunne fått et vaskerom, men her stiger hylekoret fra naturfundamentalitene. Ingen hammer skal svinges og ingen sag skal sage. Jeg kan love at ingen ville merke om en hytte la på seg 7 meter den ene veien i Marka, for her har du ikke hyttefelt som på Beitostølen og på Hafjell. Her er det i hovedsak spredt og ganske gammel hyttebebyggelse. Så det de fundamentale ønsker er at skogen skal gro mørk og at de gamle stuene skal forvitre. De ønsker ikke engang at Skiforeningen skal få holde sitt løypenett skikkelig i hevd. Det blir stygge gater i terrendet mener de. Javel, så legger vi ned Skiforeningen også da. Kanskje de blir fornøyd til slutt når de har fått en bynær urskog som er nærmest ugjennomtrengelig og ingen med vett i skallen begir seg inn. Kanskje de er fornøyd da. Den mer fornutige delen av Markas brukere godtar forbud mot nybygging og går inn for vern av området, men tør å se tilbake på historien og med et ønske om å beholde det som var og som fremdeles er vakkert selv om det er menneskeskapt. La oss verne kulturlandskapet i Nordmarka og la dette vakre området forbli en herlig opplevelse for alle som ønsker å bytte bort byen noen timer med naturens fantastiske opplevelser.

En helt naturlig hilsen fra
Atle