Fra våren i min ungdoms vår

Når jeg tenker tilbake på 
min barndom er det ofte 
minner fra våren som dukker opp. Jeg tror det gjelder mange av oss nordboere at minner fra tiden da en lang vinter med kulde, sne og ikke minst mørke måtte gi tapt for lyset og alt livet i naturen, sitter spikret. Først og fremst husker jeg da mor sa at det var tid for å besøke skomaker Ringvoll, som holdt til i nærheten. Da handlet det om vårens innkjøp for min del. Nye fotballstøvler! Misforstå ikke, her snakker vi ikke om spesialtilpasset utstyr for for skru og presisjonspasninger a la Beckham. Nei, her snakker vi om en type videreutviklete turnsko med knotter under som den liten pode løp rundt med hele sommeren til knottene utpå høsten var så flate og jevnet med sålen at de måtte gå i sin grav og vente på å bli reinkarnert hos skomaker Ringvoll neste vår. Disse satt på beina fra sein vår til tidlig høst, om det handlet om fotball eller ei. Jeg husker at de første parene jeg fikk var sorte med striper og av merket Viking. Siden kom de gulhvite og blå som het Romika. De var litt kjipere og hadde lavere knotter. Dette var nemlig viktig for små gutter som økte høyden betraktelig gjennom påføring av knottesko. Det morsomme var jo at vi kompenserte knottenes slitasje med egen vekst gjennom vår, sommer og tidlig høst.

Jeg hadde en hemmelighet på denne tiden. Rett ved barndomshjemmet var det en liten skog. En liten lund med trær ville vi vel kalt den idag. Denne skogen lå i solhellinga og her odlet jeg mine blåveiser. Jeg visste hvor de første kunne komme og lettet forsiktig på vissent løv for å la solen slippe skikkelig til. Resultatet var at jeg i flere år var den første som kunne stille opp i Budstikkas redaksjon med en utsprunget blåveis. Av det fulgte bilde i avisen og lokal oppmerksomhet i et par dager. Dette lille skogstykket mellom veiene kalte vi Oddvarskogen etter eierens yngste sønn. Plutselig en dag var den inngjerdet, og på gjerdet var det hengt små lapper med beskjed om at blåveisen var fredet. Noen år senere, da den tidlige puberten startet sine herjinger trådte jeg over gjerdet sammen med en jevnaldrende nabo ved navn Solveig. Så for å gjøre en historie kort så plukket jeg aldri mer blåveis. Men jeg plukket Solveigs.

Like erotisk tror jeg forventningene og forholdet til min første tohjulssykkel var. Jeg hadde spart lenge og jeg ønsket meg mest av alt en 18-tommers DBS med speedwaystyre. Det gjorde ikke min far. Han mente at en 22-tommer var ideelt fordi den kunne jeg vokse med. Det argumentet hadde jeg liten forståelse for, men måtte nesten gi tapt for overmakta. Det endte med en 20-tommer med 3 gir, men med vanlig styre. Naboen vår jobbet på Oslo Sportslager og kunne skaffe svært gode prosenter på senhøsten når sykkelsesongen ebbet ut. Jeg glemmer aldri da vi kom inn i utstillingslokalet. Jeg tror at om jeg idag hadde blitt invitert inn i lokalene til Lamborghini, Rolls Royce eller Aston Martin hadde følelsen vært den samme. Der sto de, syklene, på rekke og rad. Det blinket i krom og duftet av kjedeolje. Forseggjordte kjedekasser sloss om oppmerksomheten med de lange beholderne for pumpe og lappesaker som hang under bagasjebrettet. Hvilken overflod, hvilken mekanisk ødselhet! Så ble jeg nærmest leid frem til min sykkel. 20-tommeren. En Maserati-Bugatti- Rolls-Jaguar-DBS. Å, hvilken lykke!

Så sto den der på gutterommet og ventet på vår. Og gutten ventet nok enda mer. Så en dag gjorde jeg noe virkelig ulovlig for første gang i mitt liv! Ute var veien fremdeles vinterlig, men i hjulsporene var det bart. Far var på jobb, mor var på jobb og det var sol. Ut trillet jeg den nye sykkelen. Den var stor og jeg var liten så jeg måtte sykle med beinet under stanga. Og det på et tynt spor bortetter veien. Det gikk dårlig. Jeg kælva stadig vekk og gikk på trynet i snesørpa. Så kom redselen snikende. Ville far se at sykkelen hadde vært ute? Jeg kan love at aldri har en sykkel blitt vasker og pusset så grundig som min ble den ettermiddagen på gutterommet.

Nesten like sterkt som nye fotballstøvler og ny sykkel er nok opplevelsen av den første dagen med korte bukser. Den er så sterk at jeg føler litt på den første gang jeg ifører meg korte benklær den dag i dag. Etter en lang vinter hvor jeg hadde vært ballet inn i det vi dengang kalte dynejakke og med botfors på beina og med strekkbukser og med sjakkbrettstrikket lue på toppen, ble jeg frigjordt. Nå handlet det plutselig om kortbukser og de før omtalte fotballstøvlene. Den første turen ut var, slik jeg nå erindrer det, nesten erotisk. Den svale, til tider kjølige, luften som smøg seg rundt tynne, vinterbleke bein. Forskjellen mellom varmen i solen og kjøligheten i skyggen, vinden som kilte når jeg løp og den vanvittige følelsen av frihet det ga. Jo, det var herlig. Og det var et vårminne. De er det flere av, men det er en annen historie.

Vårlig hilsen fra skauen
Atle