tirsdag 9. november 2010

Ord om ansvarsfraskrivelse.

Å ta ansvar. Det er et kravstort begrep. Særlig når det gjelder å ta ansvar for andre eller stille seg solidarisk med andres behov. Og spesielt om du er et stort konsern. Da blir det enda vanskeligere. Dessverre finnes det en rekke eksempler på nettopp det.

For noen dager siden ble en mann funnet død i en leilighet i Konowsgate i Oslo. At folk dør og blir funnet skjer stadig vekk, men at man finner folk som har ligget død i sin leilighet i over to år er heldigvis ikke hverdagskost. Hvordan man umiddelbart kunne si at vedkommende hadde ligget der minst 2 år baserer seg på det faktum at det var da Hafslund stengte av strømmen. Altså høsten 2008. De hadde etter flere purringer og oppmøte hvor de ringte på døren, ikke fått fatt i fyren. Dermed stengte de. At han kunne være savnet, alvorlig fysisk eller psykisk sjuk eller kanskje død var det ingen som gadd å tenke på. De stengte strømmen fordi de ellers ville tape penger og penger er som kjent de eneste motivene store konsern driver etter. Noen dager senere dukker hans to barn opp i media og beklager at de ikke hadde kontakt med sin far og derfor ikke kunne vite. Naboene bare ristet på hodet, ville ikke vite av ham, ga blaffen og ga til beste en skuffe full av dårlige unnskyldninger. Jeg er ikke i tvil om at både barn og naboer har et ansvar. Et moralsk ansvar. Men dessverre lever vi i et samfunn hvor vi distanserer oss fra våre medmennesker og er mest opptatt av meg og mitt.

Uansett så er Hafslund den store skurken. De fikk signaler i form av ubetalte regninger. Dessverre nektet de å innse at dette kunne være mer enn et regnskapsproblem. De ga faen. Det gjorde de også når en søttiåring frøys ihjel vest for byen et snaut år tidligere. Han var også bare en minuspost.

I Norge er vi storprodusenter av elektrisitet. Og denne elektrisiteten kommer i hovedsak fra vassdrag spredt over hele landet. Det er en naturressurs vi i Norge eier sammen. Til å forvalte denne ressursen har vi en rekke kraft- og distribusjonsselskaper. De ser ikke på oss som medeiere. De ser på oss som kunder de skal tjene mest mulig penger på. På liv og død. Det er kun i de politiske talene det snakkes vakkert om våre felles ressurser. I det virkelige liv snakker vi kun om profitt.

Nå får vi håpe det kommer soleklare regler for kraftselskapene som evner å plassere ansvaret der det hører hjemme. Nemlig hos dem selv.

Nå er det dessverre slik at også solidariteten glimrer med sitt fravær hos kraftkonsernene. Under fjorårets fimbulvinter sprikte kraftprisene her i landet noe helt utrolig. I Nord- og Midtnorge fikk de servert kilowattpriser som gjorde at mange måtte ta en seriøs diskusjon om de skulle ta seg råd til å trakte kaffe. For meg er dette et helt utrolig utslag av våre felles naturressurser. Vi bor i det som stadig utpekes som verdens beste land og vi skryter uhemmet av vårt sosialdemokrati. Men vi greier ikke å levere strøm til samme pris over hele landet.

For en tid siden ble det presentert en undersøkelse som viste at folk hadde helt feil avtaler med sine kraftleverandører. Hadde de byttet avtale hadde de kunnet spare tusner av kroner. Dessverre hører ikke disse avtalene til folks grunnutdannelse her i landet. Så hvem vet? Kraftselskapene selvfølgelig! De vet hva som lønner seg for kunden. Men opplyser de om det? Tenk om du fikk et brev i posten hvor det står: "Vi har endret energiavtalen din til noe som passer deg bedre. Totalt vil du spare kr. 2.889,- på dette neste år. Bruk pengene på noe hyggelig! Hilsen din venn Kraftverket." Det hadde vært noe det! Dessverre skjer det ikke. Idag ler de hele veien til banken av dumme nordmenn med ulønnsomme avtaler. Sånn er det!

Telekommunikasjonsselskapene er en annen gruppe med grådige senjapper. For noen få dager siden kunne man gjennom nyhetene høre at i en rekke av landets grisgrendte strøk var innbyggerne avskåret fra å ha bredbånd. Hvorfor det mon tro? Jo, det staten har gjordt er å auksjonere bort de frekvensene som er øremerket bredbåndstrafikk. Den største eieren av slike frekvenser er staten selv gjennom konsernet Telenor som i tidligere tider lød navnet Televerket. De sier rett ut at de ikke tjener nok penger på å levere bredbånd til boliger og bedrifter der ute på bondelandet. Og det i et land hvor det jobbes mot fraflytting og oppfordres til å etablere næring i mer fjerntliggende strøk.

Japperepresentanten fra det "statlige" selskapet ville spare disse frekvensene til mobilt bredbånd som alle vet er noe som virker i landets byer og i de kuleste alpinløypene. Det vil altså ikke hjelpe folk som allerede sliter med dårlig mobildekning.

Her må vi snakke solidaritet. I dagens samfunn er det et krav å ha både god mobildekning og bredbåndstilgang. Når vi så har et telekomminikasjonsselskap som vi alle eier og som gir enorme overskudd til staten hvert eneste år må det være et et helt legitimt krav  at man solidarisk leverer disse tjenestene til alle nordmenn og til samme pris. Derfor må Teletilsynet nå se til at det rigges sendere, linjer og frekvenser som sørger for at Norge er et telerike. Når infrastrukturen er oppe får de forskjellige selskapene konkurrere med hverandre på pris. Det er bare sundt.

På femti- og sekstitallet var det ventetid på fasttelefon, men landet ble utgygget etterhvert. Den viljen er tapt på blårussens alter. Over det alteret står det skrevet: Farvel solidaritet!

Vel det var en liten kraftsalve fra skauen!

Atle

1 kommentar:

  1. Bare å komme med flere salver Atle!
    Det trengs her i røysa :-))

    SvarSlett