Tidlig i den moderne kvinnekampen gikk jeg i 8.marstog. Jeg hadde en ekte dedikasjon til kravet om like muligheter for kjønnene. Dette var en tid hvor svært mange kvinner var hjemmeværende og hvor kvinnene som jobbet ble utsatt for tildels heftig diskriminering. Dette kjempet vi mot og kampen viste seg å gi resultater. Vi fikk regjering med stor kvinneandel og vi fikk en rekke regler hvis oppgave var å fjerne kjønnsbarrierer. Både kvinner og menn ble opplyst om hva de hadde å forholde seg til. Det var fint. Etterhvert kom det meste på plass selv om det fremdeles gjenstår krav og urettferdighet.
Likevel burde kvinnekampen for lengst har gått over i en overvåkende rolle. En rolle hvor det kontinuerlig sjekkes om det gis like muligheter til menn og kvinner. Og nettopp her ligger forskjellen.
La oss for enkelthets skyld si at vi lever i et samfunn som gir kjønnene like muligheter. Med andre ord et samfunn hvor menn og kvinner velger det som passer den enkelte best. Hvor menn og kvinner kan velge om de vil være hjemme med barna om den andre jobber. Fyyyyyy! gjaller det gjennom gater og parker, fra talerstoler og debatter og fra storting og regjering. Kvinnegruppa Ottar fnyser illsint: Da vil kvinnene snart være tilbake ved kjøkkenbenken. Det de egentlig sier er at dagens opplyste, moderne kvinner egentlig er noen uselvstendige naut som lar seg dominere av menn så snart sjansen byr seg. Er det virkelig slik. Ikke blandt de kvinnene jeg kjenner.
Kvinner inn i ledelsen har vært et krav. I dag er kvinnene klart i ledelse hva høyere utdanning angår. De scorer høyt og de gjør det godt. Mange har også funnet det fristende å innta lederverv, men ikke alle. Noen har andre mål med livet enn å være sjef. Dessverre godtas ikke det hos meningspolitiet. Derfor må vi ha kjønnskvotering. Vil du ikke så skal du, om det så går på bekostning av en mann som kanskje både vil og kan. Hvis vi oppretter en ny toglinje i Norge og forteller at dette toget er åpnet for alle og til samme pris så har vi skapt en mulighet for at alle kan bevege seg fra A til B. Det betyr ikke at alle må gjøre det.
Derfor må vi slutte å le av folk som gjør andre valg. Nettopp fordi de har et valg og kan bruke det. Så derfor: Hold likestillingsombudet varmt og la det være en vaktbikkje som sørger for like muligheter for alle. Så kan meningspolitiet og misfortåtte fanatikere bruke tida si på noe nyttig.
Skolevesenet er en annen verkebyll. Alle som har levd noen år har oppleved en skolehverdag der noen av våre medelever gikk i hjelpeklasse eller Iddioten som disse klassene mer folkelig ble kalt. Det var et grusomt system som moderne, tenkende mennesker etterhvert reagerte på. Vi kunne ikke ha et system som brennmerket mennesker på denne måten. Etterhvert ble alle elever integrert i felles klasser. Endelig, tenkte vi i kor fordi vi alle hadde sett urettferdigheten. Nye reformer ble innført og nye planer ble skrevet. Alle skulle få muligheten og hjelpen som trengtes. Alle skulle bli like. Og her står vi foran kjempetabben. Skulle alle bli like måtte noen endre seg. Ikke bare måtte de dårligste elevene bli flinkere. De flinkeste måtte også bli dårligere. På den måten kunne man møtes på et akseptabelt nivå. Altså var det noen som tapte mens andre vant. Er det et godt resultat? Neppe!
Vi trenger dyktige folk i et fremtidig Norge. Folk som behersker avansert teknologi og folk som er innovatører innen data, medisin og forskning. Folk som gjennom sitt avanserte arbeid skaper bedre hverdager for oss alle og som på sikt bidrar positivt til landets vekst og rikdom. Kommunistene forsto nettopp dette og sluset begavede elever inn i spesialskoler hvor de ble undervist på individuelt plan. Dessverre ga de blanke faen i de som ikke strakk til, men som kunne blitt dyktige, tilfredse mennesker om de også fikk tilpasset undervisning. Alle mennesker er like verdifulle, men det betyr ikke at de må presses gjennom samme mal. Får vi øynene opp for dette faktum får vi et bedre samfunn hvor flere finner sin plass. Tenk det du, Hedda!
Romfolket har hatt en fremtredende plass i nyhetsbildet de siste ukene. Det er ikke første gang de pådrar seg oppmerksomhet. I Norge ble tatere eller romfolk, som vi kaller dem idag, kjeppjagd. De ble sterilisert og de ble fratatt barn ved makt. Under krigen fikk de nazistenes blikk på seg og ble sendt samme veien som 6 millioner jøder. Til gasskamre og forbrenningsovner. Hvorfor har sigøynere og tatere blitt uglesett, fordrevet og drept gjennom årtier eller kanskje århundreder?
Fordi de lever på tverke av vårt sstrømlinjeformede samfunn. De lever som en slags urbane nomader med sine campingvogner og sine brakkebyer. Opprinnelig vandret de inn til våre europeiske områder fra India mens vi idag tilskriver Romania som deres hjemland.
I Oslo hadde vi til for noen år siden et eget sigøynerkontor. Dette kontoret skulle bidra til at sigøynerne ble tilpasset det norske samfunn gjennom fast bolig, fast jobb og skolegang. Dette kontoret må ha vært den mest mislykkede satsning i byens historie. Gjennom de tiårene de eksisterte med sine seks ansatte greide de å få en person i fast arbeid. At dette var en psykisk handikappet person hører med til historien. De måtte også tåle en rekke avisoverskrifter om raserte boliger og gjenspikrete dører når sigøynerne la ut på sine reiser. I dag er det Frankrike som har gått til angrep på Romfolket for å få dem ut av landet og "hjem" til Romania. Igjen opplever vi tårer og nød. I Ungarn har sigøynerne vært en svært viktig del av kulturbildet. Alle kjente restauranter i Budapest kunne by på et sigøynerorkester og det hersker ingen tvil om at de var utrolig dyktige. Nå må restaurant etter restaurant legge ned sin satsning på sigøynermusikk. Finanskrisen tillater det ikke. Igjen er det de fattigste og de utstøtte som må lide.
Nå skal ikke jeg underslå det faktum at det både har fulgt kriminalitet og vold i Romfolkets fotspor. En av årskene kan være kontinuerlig nød. En annen kan være tradisjon. Man skal ikke være mer blåøyd enn det.
I dag opplever vi medlemmer av Romfolket som til tider agressive tiggere her i landet. Og som regel i organiserte tiggerbander hvor folk står bak og organiserer. Det føles utrygt og det irriterer.
Etter krigen fikk jødene sitt Israel mens romfolket ikke fikk en dritt. Derfor fortsatte de som de alltid hadde gjordt på godt og på vondt. Alle vil ha dem vekk. Ute av syne, ute av sinn.
Derfor spør jeg: Har noen forsøkt å forstå denne menneskegruppen? Har noen lyttet til deres drømmer og behov? Har noen giddet å gå i dialog med dem? Fordi de farter over hele Europa burde dette være et soleklar oppgave for EU eller kanskje for menneskerettighetsdomstolen i Haag. Sigøynere eller romfolk har sine konger, høvdinger eller ledere. Derfor finnes det folk å snakke med. Kanskje man gjennom denne dialogen kunne komme fram til måter å hjelpe på og måter å bekjempe kriminaliteten på. Gjør man ikke dette vil man opprettholde en trist pariakaste i Europa. Det burde vi ikke være bekjent av.
Hva mener jeg så med disse tre sakene: Likestilling, utdanning og romfolk? Det er enkelt! Jeg mener at vi må slutte å kjøre våre medmennesker gjennom trange maler som former alle til gode, stereotype samfunnsborgere, men som ødelegger frihet, kreativitet og menneskeverd. Det samme gjelder i så mange av dagens samfunnsspørsmål. Hiv malene og tenk på inividet. Det er hos det fremtiden ligger!
Da ønsker jeg alle sammen
en glitrende lørdagskveld.
Fàr varsomt med hverandre!
Atle
trygt og godt på skauen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar