La meg først få gjøre en ting klart: Jeg er tilhenger av at Norge er en stor bidragsyter innen bistand. Det som er bakgrunnen for dette tankeeksperimentet er heller å sikre at de midlene som staten og private giverorganisasjoner tilsammen råder over, blir brukt på den mest effektive måten.
La oss først dele hjelpearbeidet inn i to hovedgrupper. Krisehjelp og utviklingsarbeid. I den første gruppen finner vi jordskjelv på Haiti, flom i Bangladesh og akutte sultkatastrofer flere steder i verden. Her handler det om god koordinering, kartlegging, logistikk og ikke minst om tid. Her er det ikke rom for folk som løper i beina på hverandre eller organisasjoner som er ute etter å promotere seg selv. Nettopp dette så vi mye av på Haiti.
Jeg tror samarbeid er nøkkelen noe de til en viss grad fikk til i England, men hvor organisasjonene i Norge krangla så busta føyk. Det er ikke mye ære i en slik oppførsel. Samtidig ble det avdekket hvor mye den enkelte organisasjon brukte i administrasjon for hver krone som virkelig kom til de nødstilte på Haiti. Skremmende!
Kunne man sett for seg en global organisasjon som koordinerte innsatsen? Ikke noen topptung jåleorganisasjon, men en gruppe fagfolk med erfaring fra nettopp slike oppgaver. Om denne gruppen kartla hvilke ressurser som finnes i det enkelte deltakende land og lagde maler for bruk av disse når katastrofen landet. I Norge kunne det få følgende utslag: Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Care og andre ville vite nøyaktig hva som var ventet av dem når meldingen kom. Ett felles kontonummer for bidrag ble straks opprettet og forvaltet av landets sentrale kriseteam som koordinerte pakking, logistikk av gods, forflytting av mennesker og bruk av know-how i de enkelte organisasjonene og hos myndighetene selv. Samtidig vil framskutte grupper styrt av den globale organisasjonen være tidlig på plass og kartlegge behovene samtidig som de koordinerte mottaket av katastrofegrupper fra de enkelte deltakende landene.
Alt står og faller med organiseringen når katastrofen inntreffer og jeg tror at man med en slik mal ville kunne ha større sjanse til å lykkes. Dessverre er det de enkelte humanitære organisasjonene seg selv værst. De opptrer som en slags nødhjelpens Tuppen og Lillemor. De vil rett og slett ikke leke med hverandre. Om alle tall rundt fundraising og innsamlinger hadde vært kjent ville fru Salvesen i Mandal ha begynt å grine. Hun som har bidratt med penger i alle år ville oppdaget at mellom 35 og 75% gikk til administrasjon og markedsføring. Hun ville syns det var skammelig. Hvis det er slik at alle vil godt så må man sette det foran alle private hensyn og ønske om å bli hyllet alene. Kill your darlings og konsentrer om det som teller.
Så har vi bistandsarbeidet. Det som skal hjelpe en plaget befolkning til et bedre liv. Det samles inn penger til vannprosjekter, til skolebygging, til matvareprosjekter, til broer og veier til hus og elektrisitet. Og det er godt alt sammen! Vi vil så ggjerne hjelpe og det skal vi gis mulighet til.
Når man skal bygge et hus så begynner man med planlegging, støper grunnmur, reiser vegger, legger tak, sørger for vann og strøm og innreder huset. Til en viss grad gjør de veldedige organisasjonene og staten også dette. Problemet er bare at når man støper grunnmur i Bangladesh så reiser man veggene i Kongo og legger tak i Nepal. Når du bygger huset ditt så bruker du en byggeleder som koordinerer de enkelte håndverkere og ser til at prosessen skjer i den rekkefølgen den skal. En slik byggeleder tror jeg vi trenger i bistandsarbeidet.
La oss tenke oss følgende: Alle verdens giverland blir enige om å "adoptere" et eller flere utviklingsland. Antallet gis etter giverlandets størrelse og finansielle mulighet. Så blir det det enkelte landets oppgave å planlegge nødsarbeidet på en forsvarlig måte og i samarbeid med lokale myndigheter. På samme måte som for katastrofehjelpen sørger man for felles innsamling som sammen med statlige midler kan nyttes i det aktuelle landet i henhold til en grundig plan. Skulle oen av organisasjonene ha sine hjertesaker i det aktuelle området skal de ikke hindres i å gjøre dette så lenge det ikke strider mot den overordnede planen som er lagt.
Hva ville dette bety her i Norge. Jo, vi ville for det første kunne se målbare resultater av vår felles innsats. For det andre ville det være lettere å få med norsk næringsliv om det ble tilrettelagt for etablering på en trygg og god måte. Til og med turisme ville det kunne legges opp til etterhvert. Men først og fremst ville vi få mer utviklingshjelp ut av hver krone og vi hadde fått noe viktig å samle oss om.
Som sagt er dette bare et tankeeksperiment og kanskje en drøm. Og kanskje det er godt denne bloggen er ganske ukjent. For ellers ville jeg vel hatt mabge fiender innen veldedigheten. Men fru Salvessen i Mandal tror jeg hadde sendt meg en vennlig tanke og det er jo ikke så lite det heller.
Hilsen Atle
og de gode hjelperne.
La oss først dele hjelpearbeidet inn i to hovedgrupper. Krisehjelp og utviklingsarbeid. I den første gruppen finner vi jordskjelv på Haiti, flom i Bangladesh og akutte sultkatastrofer flere steder i verden. Her handler det om god koordinering, kartlegging, logistikk og ikke minst om tid. Her er det ikke rom for folk som løper i beina på hverandre eller organisasjoner som er ute etter å promotere seg selv. Nettopp dette så vi mye av på Haiti.
Jeg tror samarbeid er nøkkelen noe de til en viss grad fikk til i England, men hvor organisasjonene i Norge krangla så busta føyk. Det er ikke mye ære i en slik oppførsel. Samtidig ble det avdekket hvor mye den enkelte organisasjon brukte i administrasjon for hver krone som virkelig kom til de nødstilte på Haiti. Skremmende!
Kunne man sett for seg en global organisasjon som koordinerte innsatsen? Ikke noen topptung jåleorganisasjon, men en gruppe fagfolk med erfaring fra nettopp slike oppgaver. Om denne gruppen kartla hvilke ressurser som finnes i det enkelte deltakende land og lagde maler for bruk av disse når katastrofen landet. I Norge kunne det få følgende utslag: Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Care og andre ville vite nøyaktig hva som var ventet av dem når meldingen kom. Ett felles kontonummer for bidrag ble straks opprettet og forvaltet av landets sentrale kriseteam som koordinerte pakking, logistikk av gods, forflytting av mennesker og bruk av know-how i de enkelte organisasjonene og hos myndighetene selv. Samtidig vil framskutte grupper styrt av den globale organisasjonen være tidlig på plass og kartlegge behovene samtidig som de koordinerte mottaket av katastrofegrupper fra de enkelte deltakende landene.
Alt står og faller med organiseringen når katastrofen inntreffer og jeg tror at man med en slik mal ville kunne ha større sjanse til å lykkes. Dessverre er det de enkelte humanitære organisasjonene seg selv værst. De opptrer som en slags nødhjelpens Tuppen og Lillemor. De vil rett og slett ikke leke med hverandre. Om alle tall rundt fundraising og innsamlinger hadde vært kjent ville fru Salvesen i Mandal ha begynt å grine. Hun som har bidratt med penger i alle år ville oppdaget at mellom 35 og 75% gikk til administrasjon og markedsføring. Hun ville syns det var skammelig. Hvis det er slik at alle vil godt så må man sette det foran alle private hensyn og ønske om å bli hyllet alene. Kill your darlings og konsentrer om det som teller.
Så har vi bistandsarbeidet. Det som skal hjelpe en plaget befolkning til et bedre liv. Det samles inn penger til vannprosjekter, til skolebygging, til matvareprosjekter, til broer og veier til hus og elektrisitet. Og det er godt alt sammen! Vi vil så ggjerne hjelpe og det skal vi gis mulighet til.
Når man skal bygge et hus så begynner man med planlegging, støper grunnmur, reiser vegger, legger tak, sørger for vann og strøm og innreder huset. Til en viss grad gjør de veldedige organisasjonene og staten også dette. Problemet er bare at når man støper grunnmur i Bangladesh så reiser man veggene i Kongo og legger tak i Nepal. Når du bygger huset ditt så bruker du en byggeleder som koordinerer de enkelte håndverkere og ser til at prosessen skjer i den rekkefølgen den skal. En slik byggeleder tror jeg vi trenger i bistandsarbeidet.
La oss tenke oss følgende: Alle verdens giverland blir enige om å "adoptere" et eller flere utviklingsland. Antallet gis etter giverlandets størrelse og finansielle mulighet. Så blir det det enkelte landets oppgave å planlegge nødsarbeidet på en forsvarlig måte og i samarbeid med lokale myndigheter. På samme måte som for katastrofehjelpen sørger man for felles innsamling som sammen med statlige midler kan nyttes i det aktuelle landet i henhold til en grundig plan. Skulle oen av organisasjonene ha sine hjertesaker i det aktuelle området skal de ikke hindres i å gjøre dette så lenge det ikke strider mot den overordnede planen som er lagt.
Hva ville dette bety her i Norge. Jo, vi ville for det første kunne se målbare resultater av vår felles innsats. For det andre ville det være lettere å få med norsk næringsliv om det ble tilrettelagt for etablering på en trygg og god måte. Til og med turisme ville det kunne legges opp til etterhvert. Men først og fremst ville vi få mer utviklingshjelp ut av hver krone og vi hadde fått noe viktig å samle oss om.
Som sagt er dette bare et tankeeksperiment og kanskje en drøm. Og kanskje det er godt denne bloggen er ganske ukjent. For ellers ville jeg vel hatt mabge fiender innen veldedigheten. Men fru Salvessen i Mandal tror jeg hadde sendt meg en vennlig tanke og det er jo ikke så lite det heller.
Hilsen Atle
og de gode hjelperne.
At organisasjonene slåss om midlene bidrar vel til at de legger seg mer i selen. Men de burde samarbeide ved store katastrofer, og det burde være et offentlig organ som holdt oppsyn med utgifter og gevinst, og delte dette med oss.
SvarSlett(Du må på Twitter, Atle. Det er der journalistene henger! Skriv på bloggen, og link til Twitter. Gleder meg til neste innlegg. Hva med "speaker gjennom xx år"?)