I stillheten gror tankene

Få ting er det moderne, urbane mennesket mer redd for enn ensomheten og stillheten og vår teknologiske verden stiller så gjerne opp med de mest kreative støysendere når de foreskriver store doser med radio og TV, dytter en iPod i øret ditt når du beveger deg mellom TV-stolen og nærradioens intetsigende selvfølgeligheter og for sikkerhets skyld sørger de for stadige avbrekk når mobilen hyler ut sine mer og mer kreative ringetoner og får du ingen samtale selv lar sidemannen på trikken eller kaffebaren deg gjerne delta i sine private utlegninger før du er vel hjemme hvor det venter høylydte dataspill for noen mens andre sverger til musikkanlegget samtidig som vi bombarderes med inntrykk fra aviser, PCer, radio og TV om vi i det hele tatt har tid til slike sysler fordi dagen egentlig er fylt til bristepunktet og starter med morgenrush i kø eller i irritert venting på tog som har de underligste diagnoser som gjør at de rett og slett står stille til de omsider starter opp igjen og du kan presse deg inn inn dit hvor livet er en kamp for å sikre seg en plass mellom paraplyer, oppblåste mager og overfylte stresskufferter og hvor dine medpassasjerer kommer så tett på at du har små problemer med å skille duftene fra gårsdagens hvitløksmarinerte lammestek, kveldens litt for heftige pubbesøk og den middelaldrende kvinnens intense overforbruk av Chanel nr. 5 før du endelig er du klar for en dag med møter, møter, møter, kravstore sjefer, tunge løft eller en endeløs rekke klager fra misfornøyde kunder før du hiver i deg lunsjen og skyller den ned med dagens tiende kaffekopp så magesyren skvalper opp rundt adamseplet inntil fabrikkpipen hyler og det er på tide å kjøre morgenritualet i reversj hvor den eneste forskjellen er at de pågående dufter nå har fått et enhetlig, surt preg og Chanel har måttet overlate arenaen til umiskjennelig jobbsvette som du må lide under nesten til døren kan åpnes til den hjemlige arne, men hvor det først gjenstår et stressbesøk i Rimiremajokerbutikken hvor du lent over trillevogna forsøker å komponere en middag som ikke er kopi av de siste dagers meny, men likevel ender opp med to varianter av folkefavoritten Grandiosa og sper på med minstemanns yndlingsdip bare for å beholde husfreden som holder nesten til pizzaen er historie og to håpefulle står og venter på transport til ballett og fotballtrening eller var det speidern og ridning i dag er du usikker på idet du stapper dem i bilen og håper de har fått med kledebon som passer dagens aktiviteter mens din aktivitet handler om å komme seg hjem for å rydde av bordet, stable inn oppvasken, gjennomsøke huset eller klær som skal vaskes, fylle maskinen, feie over stuegulvet, slenge seg i bilen for å overflytte de håpefulle til nye aktiviteter, rase hjem og tømme maskiner, fyre opp PCen for betaling av forfalte regninger, feie innom Facebook for bare å oppdage at din gode venn nå er blitt en muligens enda bedre venn med hun du egentlig ikke tåler trynet på, ut i bilen igjen for å hente aktive unger, lekser, tannpuss, sov godt begge to, synker sammen foran idiotboksen og sovner over et reklamespekket realityshow på TVNorge og våkner tidsnok til å komme deg i seng med en trygg forvisning om at i morgen er det komplett reprisesending på dagen i dag.
Puuuuhhh!!!

Eller du våkner i konteplativ ro og ligger helt stille og sakte lar dagen ta bolig i kroppen. I innøvd morgenro tøfler du via kaffetrakter til dusj og tilbake til kjøkkenbenk hvor kaffeduften skaper et herlig morgenkrydder for nesen. Tre skiver smøres med det som for tilfellet finnes hist i kjøleskapet. Frokosten ved spisestuevinduet ledsages av fuglenes stille liv ute på brettet. I en slik stund dukker tanker fra forgangne år opp og parer seg med tankegods av idag. På den måten oppstår nye koblinger som ikke fikk lov til å slå ut i blomst i et tidligere liv. Du rekker å tenke problemstillinger helt igjennom i stedet for å blåse dem bort med den mentale viften. Du tør å tenke andre tanker. Tanker som tidligere ikke passet inn i den båsen du definerte deg inn i. Rett og slett fordi du har innsett at tankegodset ditt er helt og holdent ditt eget og at ingen nysgjerrigper kan løfte en flik av hjernen din for å sniktitte på tankeinnhold. Også opplever du plutselig en unike gleden det er å føle at nå, akkurat nå, har du tenkt noe originalt og spennende. Ikke noe for litteraturhistorien eller for filosofipensum. Bare noe du selv føler er helt riktig og som har innhold av viss verdi. For meg er dette  he lt klart viktigere enn om jeg skulle greie å gjennomføre Birkebeineren eller andre målbare aktiviteter. Men det krever stillhet og ro. En mobilsamtale eller et annet forstyrrende element ville knust en hel tankerekke. Og det er trist for den kommer sannsynligvis aldri tilbake. Slik går no dagan. At jeg går fremover i alder er hevet over enhver tvil, men at jeg også går fremover i visdom er noe jeg bare må håpe på.

Hva er det egentlig jeg vil si med dette. Vil jeg snakke negativt om alle menneskene som sliter med jobb, rushtrafikk, aktive barn og en skikkelig tidsklemme. Jeg, som har hele dagen til min egen disposisjon? Nei, egenlig ikke. Men likevel et betinget ja! Hvorfor? Rett og slett fordi det er trist at vi lar trivialitetenes tyranni få for mye makt over oss. Noen og enhver hadde hatt godt av å sette seg ned og tenke over hva som egentlig har betydning og hva som bare er transportetapper langs trivialitetens motorvei. Jeg snakker faktisk av erfaring selv om jeg ikke har hatt barn eller så mange koner at det er noe slå i bordet med. Men også jeg gjorde det som ble forventet og fulgte, om enn litt vinglete, den brede vei helt til jeg fant en liten stikkvei helt uten trafikkregler og skilt. Heldigvis torde jeg velge den. Ikke alle kan gjøre det, men mange kan finne stille rasteplasser langs veien hvor det kanskje går noen små stier med myk mose og gode dufter. En rasteplass hvor du enten kan være helt alene med tankene dine eller møte gode venner som også har søkt en rast i hverdagen. I kort tekst betyr dette å finne litt tilbake til sitt egenlige jeg. Grave seg litt nedunder alle plikttanker og -handlinger som du ikke har stort igjen for. Kanskje også slutte å tenke at slik det nå er må det være, det finnes ikke noe alternativ. Det tenker du selv om du vet at det ikke stemmer. Du vet at det finnes solnedganger, stille vann, rolige samtaler, en dag foran peisen med kakao eller felles moro over et brettspill. Og det går an å være alene uten å være ensom. Ekte ensomhet er noe du er tvunget til i mangel av venner og familie. Den ensomheten som søkes er en vidunderlig flukt fra teknologisamfunnets støysendere. En ensomhet som gir tid til personlige tanker, men også til den viktige samtalen med din kjære, dine barn og dine nærmeste venner i en setting hvor ikke noe annet forstyrrer. Så kjære venner: Styrt trivialitetenes tyrann og våkn opp til et liv fullt av deilige muligheter.

Hilsen fra skauen
Atle