Om båser og kyr

I en rekke innlegg av typen "Søker en venn" sies det: Jeg liker all type musikk, bare ikke country and western. Jeg har vanskelig for å tro at alle disse bastante utsagnene har noe med musikksmak å gjøre. Det har nok heller noe med å definere seg selv overfor verden rundt å gjøre. For mange betyr nok utsagnet at de ikke kjører traktor, er med på elgjakt, drikker hjemmebrent, har rørleggersprekk over bukselinningen, er smårasist og bor på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Country and western har blitt en merkelapp som angir en rekke negative egenskaper. Og nettopp slik vil vi tydeligvis ha det. Vi vil ha stikkord som gjør det enkelt å plassere våre medmennesker i bås. Da blir de lettere å forholde seg til.

Gjennom mer enn 30 år i reklamebransjen har jeg vært prisgitt opinionsbyråer som definerer målgrupper for kampanjer. Dette er folk som har universitetseksamen i båssetting. Fra det helt enkle hvor en definisjon kun omfatter menn mellom 25 og 50 år går de spissfindig tilverks og definerer de mest utrolige målgrupper som f.eks. menn mellom 18 og 22 år som bor på Majorstua, har rødt hår, er innovative med islett av kreativitet, foretrekker shushi på fredagskvelden og drømmer om å elske med sine kvinner i et kar med sjokoladepudding, vaniljesaus og små kremtopper. Hos disse byråene eller innstituttene har vi alle en bås som passer. Her finner du vitenskapen om fordommer renvasket så den fremstår som ekte sannheter.

Hvor startet dette hen? Profesjonelt startet det i byen Gallup, men egentlig startet det oss hverdagsmennesker imellom. Vi orket ikke å forholde oss til individer og alle de forskjellige egenskaper hvert enkelt av dem representerte. Derfor benyttet vi oss av montanske bevis når merkelapper skulle plasseres. Erasmus Montanus sa: Per Dein kan gale ergo er Per Dein en hane. Vi sier: Ola liker country and western ergo er Ola en harry, smårasistisk bonde. Dermed er vi såre fornøyd. Ola er plassert. Det faktum at Ola er sogneprest i Bærum, elsker shushi og knapt har sett en traktor, forbigår vi i stillhet.

Vi vil at finansfolk skal gå i blazer, ha hytte på Hankø, spille golf og tennis, kjøre mærsje og bo på Snarøen med søt kone og 1,4 barn. Stemmer ikke dette, blir vi usikre. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss og vet ikke riktig hvordan vi skal kunne holde en samtale gående. Vi liker nemlig best å ha samkvem med mennesker innenfor vår egen velkjente bås. Eller andedam som mange kaller det. Så mumler vi at like barn leker best og fortsetter å prate om egenskapene til det 4. hullet på Bogstad golfbane.

Er det nå så farlig, tenker du kanskje? Det skader da ingen at man gjenkjennes på noen enkle kjennetegn. Er det ikke greit at de menneskene jeg liker å omgi meg med, gjenkjenner meg og tar kontakt. Jada, det er så greit atte! Verden er jo så full av problemer at det ikke er noen grunn for å skape fler. Her er vi ved sakens kjerne. Vi vil ha forutsigbarhet, slik at vi kan unngå mennesker og situasjoner som utforder oss. Tenk om den nevnte finansmann var SVer, likte å fiske abbor i et skogstjern, hørte på coutry and western og hadde en forkjærlighet for haikudiktning. Og at han like forbannet var en av landets beste finansanalytikere og kanskje representerte en ny og spennende finansiell filosofi. Det tankegodset hadde du gått glipp av fordi du aldri hadde snakket med mannen som i dine øyne var både harry og venstrevridd.

De værste utslagene får denne båssettingen når vi snakker om religion. Han er muslim sier vi og forventer at det skal forklare det meste. Vi oppretter en bås som omfatter alt fra beinharde terrorister, via fundamentalister til moderate muslimer. Her finner vi kvinner i burka, nicab, hijab og med hodet bart. Vi snakker altså om en bås med millioner på millioner av mennesker spredt over hele verden. Noen er farlige og noen er avskyelige, men de aller fleste er rett og slett hyggelige mennesker som jobber og sliter for den daglige føden. Ingen sier at du må like alle, men hvem sier at alle må mislikes.

Opp gjennom årene har jeg vært like ekskluderende som nordmenn flest, men merket etterhvert at jeg hoppet fra bås til bås. Nye mennesker og nye problemstillinger ble mer og mer interessant. Og jeg ble etterhvert lykkelig av å møte mennesker som overrasket meg fordi de ikke levde opp til førsteinntrykket, men avdekket en personlighet som ikke lot seg båssette. Mennesker som definerte seg selv ut fra eget tankegods og egen filosofi, hvor noe passet inn i én bås mens noe passet i en helt annen. Slike mennesker kan ikke bli politikere fordi de ikke greier å låse seg til et partiprogram. Kanskje de burde bli filosofer eller forfattere. Kanskje de burde bidra til nytt, uavhengig tankegods i industri, utdanning eller offentlig forvaltning. Kanskje de bare burde bli livskunstnere. Uansett er dette verdifulle folk fordi de bringer verden videre. De bidrar og de stikker av fra den slagne landevei. De presenterer tanker det er verd å lytte til selvom de ikke alltid har den fornødne realisme i seg.

Derfor kjære venner: Lytt og lær! Kanskje inspireres du til noe du aldri hadde funnet på i den kjære, trygge andedammen. Og vær skeptisk til alle som vil behandle deg som kyr. Enten det gjelder oponionsbyråer, politiske partier eller sosiale grupperinger.

Hilsen fra

Atle