Er virkelig narkomane sin egen ulykkes smed?

"Alt skyldes denne hersjens narkotikaen. Jeg ser stadig disse rusete menneskene her på beste Frogner og da er de ute for å stjele så de kan få seg denne rusen". Dette er ikke et ordrett sitat, men heller et minste felles multiplum av utsagn fra radio, TV og aviser. Også her benyttes det groteske merkelapper. Narkomane er simple tyver og driver med skitten prostitusjon. Det er bare naturlig at det går til helvete med dem! Og det er deres egen fordømte feil. De ville at livet skulle være en fest og da går det slik. Etter den søte kløe kommer den sure svie!

På radio idag kunne jeg høre at stadig fler rusavhengige mennesker dør under behandling. Dette er altså mennesker som er underlagt legemiddelassistert rehabilitering. Legg merke til ordet: Legemiddelassistert rehabilitering. I dette ligger det to viktige hjelpemidler, nemlig behandling med Subutex og beslektede legemidler som skal bremse abstinensen og legge til rette for et liv som ikke preges av en evig jakt på stoff. Rehabilitering handler på sin side om å bygge opp dette livet til noe godt og verdifullt for den enkelte. Her svikter det. Svært mange av de som blir satt på Subutex har en lang karriere med rusavhengihet. En slik rushistorie betyr at kroppen har fått så mye juling at den virkelig trenger nettopp rehabilitering. Dessverre er tilbudet alt for dårlig når det gjelder rehabilitering noe som resulterer i at noen dør. Eller at stadig flere dør.

Hvorfor er det slik? Vi har et av verdens beste helsetilbud her i landet. For noen. Vi er opptatt av forebygging og behandling av alle typer lidelser og når det for noen nærmer seg døden så skal det skje med verdighet. Vi har utviklet smerteterapi, pasienthoteller og hospicer som alt bidrar til en lettere avslutning av livet. For noen. Visst et dette arbeidet og fokuset bra. For noen. De vanlig syke har jo havnet i dette uforskyldt. De har ikke villet det. De rusavhengige derimot, har ikke gjort annet en å sette liv og helse i fare gjennom år. Har de ikke egentlig seg selv å takke. Fortjener de egentlig en slik vennlig og kostbar oppfølging fra samfunnet. Innerst inne sier mange et klart nei. En rusavhengig mindre er et samfunnsproblem mindre. Enkelt og greit.

"Jeg våknet en morgen og jiippii, jeg hadde bestemt meg. Jeg vil bli rusavhengig. Så herlig! Tenk å kunne våkne i morgen med en abstinens som søndersliter kropp og sjel. Gjerne i et iskaldt portrom eller under ei bro. Tenk å få avsuge en gammel gris til frokost, før det første fixet kan settes. Kanskje jeg får oppleve stoff så sterkt at det nesten tar livet av meg. Å herlige morgen! Tenk så spennende det blir å jages fra oppholdssted til oppholdssted i byen før jeg igjen slukner på et hospits hvor helvete er løs med abstinens og nevroser. For et vidunderlig liv! Jeg kan nesten ikke vente til jeg er hekta jeg gitt!"
Alle skjønner at det ikke er slik, likevel mener mange at rusavhengighet er en personlig og selvforskylt sak.

Kan vi ikke engang for alle godta at rusavhengighet et en sykdom som kan behandles om ikke alltid heles? Kan vi ikke innse at legemidler bare er en liten del av denne behandlingen og at rehabilitering av såvel kropp og sjel må følges opp med sosial trening og forhåpentligvis tilpasset skolegang og arbeidstrening for de som er istand til dette? Kan vi ikke trykke de som er nær målpassering i livet til vårt bryst og gi dem den verdige livsavslutningen de har fortjent like mye som en annen pasient med terminal diagnose?

Samtidig er det en del av våre rusavhengige som ikke tåler legemiddelbehandling. Disse har knapt noe tilbud idag. Idag har også helseministeren vært i nyhetene og kategorisk avvist behandling med heroin eller andre rusmidler. Kan vi ikke innse at dette er legemidler når de foreskrives på en lovlig måte, men rusmidler når de omsettes ulovlig? Så hva er egentlig forskjellen? Jo, en resept fjerner mye fornedrelse og legger et viktig grunnlag for rehabilitering. Slipp våre rusavhengige inn i varmen nå! Inn i den menneskelige varmen!

Hilsen fra
Atle
som er klin edru